Klage nr 2017031

 

Behandlet av Reklamasjonsnemnda den 3. juli 2017. Nemnda har bestått av:

 

Per Racin Fosmark, formann

Kåre Mæland, oppnevnt av Norges Eiendomsmeglerforbund og Eiendom Norge

Line Jeanette Klefstad, oppnevnt av Forbrukerrådet

 

Innklaget:                      DNB Eiendom AS avd Dalen Hageby

 

Saken gjelder:               Tvangssalg

 

 

Saksfremstilling:

 

Klagerne eide en leilighet med utleiedel som ble besluttet tvangssolgt. Innklagede var oppnevnt som medhjelper. Klagerne anket avgjørelsen, og mener megleren har opptrådt i strid med god meglerskikk ved å gjennomføre tvangssalget før saken var rettskraftig avgjort. Klagerne krever erstatning for lidt tap. Innklagede hevder å ha gjennomført oppdraget i samråd med saksøker, tingretten og namsmannen. Innklagede bestrider å ha opptrådt i strid med god meglerskikk, og at det foreligger grunnlag for erstatning.

 

Fagansvarlig hos innklagede er eiendomsmegler.

 

Nemnda har fått alle sakens dokumenter. Nedenfor er partenes anførsler gjengitt i korte trekk, hvor det som er relevant for nemndas avgjørelse er tatt med.

 

Nemnda kom til at klagen ikke førte frem.

 

Klageren har i korte trekk anført:

Klagerne eide en leilighet med hybel i et borettslag. Boenhetene ble leiet ut. Klagerne ble kontaktet av en av sine leietakere, som hadde fått en telefon fra innklagede vedrørende leiligheten. Leietakeren informerte om at innklagede hadde vært og skiftet låser i leiligheten, og at banken skulle overta leiligheten.

 

Etter en nærmere forklaring, tok klagerne kontakt med en advokat som ga tilbakemelding om at det hele trolig hadde oppstått på grunn av en saksbehandlingsfeil. Advokaten håndterte saken videre med påfølgende anke.

 

Innklagede var oppnevnt som medhjelper i forbindelse med tvangssalget, og klagerne er misfornøyde med meglerens håndtering av saken.

 

Megleren ignorerte at situasjonen var uavklart og påanket. Megleren kommuniserte med klagernes leietakere uten noe forsøk på å ta kontakt med klagerne. Megleren kastet ut klagernes lovlige leietaker i lovlig utleiedel, og la ut leiligheten til salgs for en altfor lav takst. Han hadde visninger og formidlet budgivning til retten. Videre solgte deretter innklagede leiligheten før forholdene var avklart og ingenting var rettskraftig. Klagerne ble av megleren stengt ute ved at låser ble skiftet. Megleren forhindret utleie, og påførte klagerne store tap. Megler gjorde avtaler med leietakere uten at klagerne var kjent med det, og beslagla nøkler.

 

Klagerne mener megleren har opptrådt i strid med god meglerskikk. Ettersom saken var påklaget og ikke rettskraftig, burde megleren forholdt seg i ro til forholdene var avklart og han fikk ny beskjed fra retten. Videre mener klagerne at innklagede må betale erstatning for påført skade og tap, herunder tapte leieinntekter f.o.m. januar 2016. Klagerne krever bortfall av meglerens vederlag.

 

Innklagede har i korte trekk anført:

Klagerne var saksøkt i et tvangssalg. Innklagedes oppdragsgiver var tingretten, og oppdraget ble mottatt i 2014. Saksøker var borettslaget hvor klagerne eide en leilighet med tilhørende hybel.

 

Klagernes saksfremstilling stemmer svært dårlig overens med meglers oppfatning av saksforløpet. All saksbehandling og fremdrift foretatt av megler ble gjort i samråd med saksøker, tingretten og namsmann. Namsmannen gjennomførte fravikelse etter begjæring fra saksøker. Borettslaget hadde aldri godkjent framleie av leiligheten.

 

Klagerne var videre politianmeldt for gjentatte innbrudd i leiligheten. Fravikelsen av leiligheten var i denne perioden aktiv og stadfestet ved kjennelse. Alt arbeid i saken foregikk etter normal fremgangsmåte for tvangssalg og i forståelse med innklagedes oppdragsgiver. Innklagede bestrider å ha opptrådt i strid med god meglerskikk.

 

 

Reklamasjonsnemnda bemerker:

 

Saken gjelder påstand om at innklagede har opptrådt i strid med god meglerskikk, bortfall av vederlag, samt krav om erstatning for skade og tap som klagerne hevder å ha lidt.

 

I dette tilfellet dreier det seg om et tvangssalg. Tvangssalg reguleres av tvangsfullbyrdelsesloven, særlig kapittel 11. Det er eiendomsmeglerforetaket (innklagede) som oppnevnes som medhjelper ved tvangssalg, og som mottar oppdraget fra tingretten, ikke den enkelte megler. Reglene i eiendomsmeglingsloven kapittel 6 om god meglerskikk, herunder omsorgsplikt og opplysnings- og undersøkelsesplikt, gjelder imidlertid fullt ut.

 

Slik saken er opplyst for nemnda, er det intet som tilsier at dette tvangssalget ikke har blitt gjennomført på korrekt måte og i henhold til gjeldende lover og forskrifter. Klagerne, som i tvangssalgsprosessen var saksøkt, synes også å ha vært lite tilgjengelig under prosessen.

 

Når det særskilt gjelder spørsmålet om vederlagsnedsettelse, skal det opplyses at eiendomsmeglingsloven § 7-7 om nedsettelse av meglers vederlag ikke får anvendelse på tvangssalg. Forskrift om tvangssalg ved medhjelper § 3-3, jf. § 3-6 har bestemmelser om størrelsen på medhjelpers vederlag. Det er tingretten som endelig fastsetter vederlaget i den såkalte fordelingskjennelsen. Eventuelle klager vedrørende vederlaget måtte derfor klagerne ha fremsatt overfor tingretten før tingretten avsa fordelingskjennelsen.

 

Klagen har etter dette ikke ført frem.

 

Avgjørelsen er enstemmig.

 

 

Konklusjon:

 

Klagerne gis ikke medhold.