Klage nr 2014032

 

Behandlet av Reklamasjonsnemnda den 2. juni 2014. Nemnda har bestått av:

 

Per Racin Fosmark, formann

Kåre Mæland, oppnevnt av Norges Eiendomsmeglerforbund og Eiendom Norge

John Christian Vedal, oppnevnt av Forbrukerrådet

 

 

Innklaget:

Ihus avd Skedsmo

Skedsmo Eiendomsmegling AS

Furuveien 11

2020 SKEDSMOKORSET

 

Saken gjelder:            Feil/manglende opplysninger

 

 

Saksfremstilling:

 

Klageren kjøpte en leilighet av innklagede med budaksept den 16. desember 2013. I ettertid oppdaget klageren at dokumentasjon for midlertidig brukstillatelse ikke forelå. Klageren ønsker å få fastslått at innklagede har opptrådt i strid med god meglerskikk ved å ikke sjekke forholdet før salget, og krever erstatning for advokatutgifter i saken.

 

Fagansvarlig hos innklagede er eiendomsmegler.

 

Klageren anfører:

Klageren kjøpte en leilighet av innklagede med budaksept den 16. desember 2013. Dagen etter fikk klageren oversendt kontrakt, dokumentasjon for leiligheten og dato for kontraktsmøte. Klageren stilte spørsmål ved ferdigtillatelsen etter en gjennomgang av dokumentasjonen og tok kontakt med innklagede den 19. desember 2013. Klageren anfører at innklagede til henvendelsen skal ha svart det ikke var nødvendig med ferdigattest, og at det var fullt lovlig å bo i leiligheten. Klageren sendte en ny epost til innklagede den 26. desember 2013 med forespørsel om å utsette kontraktsmøtet, som var berammet til den 2. januar 2014 kl. 14.00. Den 2. januar 2014 sendte klageren enda en epost, da også med kopi til selgeren om mulig utsettelse av møtet. Samme dag kl. 13.10 sendte klageren enda en epost hvor hun utsatte kontraktsmøtet på grunn av manglende svar.

 

Klageren tok så kontakt med kommunen den 3. januar 2014, hvor hun fikk vite at midlertidig brukstillatelse ikke er gitt til leiligheten. Den 5. januar 2014 fikk klageren svar fra innklagede

 

 

pr. epost hvor han opplyste at han ville gi svar vedrørende ferdigattest og kontraktsmøte. Klageren hørte ikke noe mer fra innklagede og tok kontakt med advokat den 7. januar 2014. Klageren tok igjen kontakt med innklagede per telefon den 8. januar 2014 og fremsatte ønske om å heve kjøpet dersom dokumentasjon ikke forelå, men hvis dokumentasjonen kom, ønsket klageren å opprettholde kjøpet. Klageren mottok ikke noe svar og sendte en ny epost den 10. januar 2014. Samme dag fikk klageren svar fra innklagede hvor det ble opplyst at kommunen mente det forelå midlertidig brukstillatelse, men at de ikke kunne finne dokumentet. Innklagede informerte også klageren om at dersom hun ikke overtok leiligheten, måtte det foretas et dekningssalg hvor det var risiko for at klageren kunne komme i erstatningsansvar.

 

Den 14. januar 2014 fikk klageren en ny telefon fra innklagede, men siden hun var på ferie spurte hun om innklagede kunne sende en epost med oppsummering av telefonsamtalen. Klageren mottok ikke noen epost. I stedet mottok hun den 15. januar 2014 en epost fra innklagede med henvisning til en midlertidig brukstillatelse datert 21. september 1999, og informasjon om at klageren burde søke juridisk bistand. Videre ble det påpekt at dersom klageren tapte saken i retten, kunne dette påføre henne et tap på mange hundre tusen kroner. Innklagedes fastsatte også en frist for klageren å bekrefte at hun kom til å betale og overta leiligheten innen 17. januar 2014. Dersom dette ikke ble gjort, kom de til å legge til grunn at klageren ikke ville oppfylle sin del av avtalen. Klageren fikk etter at eposten var mottatt, tilsendt et tilsagn fra kommunen på at det var registrert en midlertidig tillatelse på nevnte dato, men at de ikke klarte å oppdrive denne, og at klageren derfor ikke ville kunne få innsyn i dokumentet og dets innhold.

 

Klageren anfører at det eneste hun ønsket var å få se et dokument som faktisk tilsa at leiligheten hadde de nødvendige tillatelser slik at kjøpet kunne gjennomføres. Klageren hevder også at det er uholdbart at hun bare skal måtte legge til grunn det innklagede har sagt om leiligheten, herunder at det er fullt lovlig å bo der. Klageren mener at innklagede burde ha avklart og sporet opp tillatelsen før han i det hele tatt kunne legge boligen ut for salg.

 

Klageren sendte et brev til innklagede med krav om å dekke kostnader til advokat. På dette svarte innklagede med å oversende en midlertidig brukstillatelse fra 2004. Dokumentet som da dukket opp er altså ikke dokumentet fra 1999, som ble hevdet å være brukstillatelsen. Klageren er innforstått med at kommunen har et ansvar for de motstridende opplysningene, men mener derimot at det er innklagedes ansvar at disse opplysningene ikke ble avklart før eiendommen ble solgt.

 

Klageren valgte å godta tillatelsen fra 2004 som tilstrekkelig dokumentasjon til å gjennomføre kjøpet. Klageren ønsker også å påpeke at det var moren til selgeren som fikk tak i denne tillatelsen etter å ha tatt saken i egne hender på grunn av manglende oppfølging av innklagedes side.

 

Salget ble avsluttet den 22. januar 2014, og leiligheten ble overtatt den 24. januar. Klageren anfører at årsaken til at salget gikk i orden utelukkende på bakgrunn av klagerens og selgerens innsats.

 

Klageren ønsker på bakgrunn av ovenstående å få slått fast av innklagede har opptrådt i strid med god meglerskikk, og krever derfor dekket advokatutgifter hun har hatt i forbindelse med prosessen.

 

Innklagede anfører:

Innklagede ønsker innledningsvis å påpeke at klagerens fremstilling ikke er i nærheten av innklagedes oppfatning av gjennomføringen av oppdraget.

 

Innklagede anfører at det stemmer at klageren gjorde dem oppmerksom på at ferdigattesten som forelå, tilhørte en annen eiendom. Den ferdigattesten ble oversendt innklagede fra kommunen og var ett av mange dokumenter innklagede mottok angående leiligheten.

Innklagede tok, etter å ha blitt oppmerksom på attesten, kontakt med kommunen som bekreftet både muntlig og skriftlig at det forelå brukstillatelse, men at de ikke klarte å finne dokumentet.

 

Innklagede mener det er riktig som klageren sier, at det ble ønsket en underskrift på kjøpekontrakten, og at man forklarte reglene om at bud er bindende, og at det ikke foreligger mangel før eventuell overtakelse. Innklagede anfører at det forhold at klageren ønsket å bruke tid, penger og krefter på å få tak i tillatelsen, ikke er noe innklagede kan lastes for.

 

Etter at varsel om heving kom fra klagerens side, prøvde innklagede igjen å forklare overfor klageren at det ikke forelå noen mangel per dags dato. Innklagede presiserer at det er deres plikt å forklare hvilke konsekvenser det innebærer å bryte en inngått avtale, og at dersom det skulle bli gjennomført dekningssalg, og dokumentet med tillatelsen skulle dukke opp, kunne klageren bli erstatningsansvarlig.

 

Innklagede forundrer seg også over hvordan klageren forklarer at tillatelsen ble funnet. Innklagede påpeker at de hadde løpende kontakt med kommunen om dette hele veien. Kommunen ringte innklagede før overtagelse og bekreftet at de hadde funnet dokumentet. At det er kjøperens mor sin fortjeneste at dette dokumentet ble funnet, høres merkelig ut for innklagede.

 

Innklagede påpeker at situasjonen var kjedelig, men at det aldri var noen grunn til panikk fra klagerens side. Innklagede mener at saken hadde vært løst før overtakelse på lik linje som den ble, uten at klageren hadde trengt å gjøre noen ting. Innklagede mener å ha hatt omsorg for begge parter i denne saken.

 

Det forhold at klageren følte seg truet av innklagede, er beklagelig, men endrer ikke det faktum at innklagede må informere begge parter om konsekvenser ved heving av kjøp uten grunn.

 

Klagernes ytterligere anførsler

Klageren ønsker å presisere at det for henne ikke var snakk om å signere en kontrakt på en leilighet til rundt to millioner kroner uten å få se de nødvendige dokumentene. Klageren mener hun som kjøper må kunne forvente å se tilstrekkelig dokumentasjon.

 

Klageren påpeker også at det var selgerens mor som fikk oppklart saken og er ikke enig i innklagedes uttalelser vedrørende dette.

 

Innklagedes ytterligere anførsler

Innklagede beklager en feil i tilsvaret, hvor det står «kjøperens mor» og ikke «selgerens mor». Innklagede fastholder for øvrig sine anførsler.

 

 

Reklamasjonsnemnda vil bemerke:

 

Saken gjelder feil opplysninger, herunder hvorvidt det forelå ferdigattest på solgt eiendom.

Reklamasjonsnemnda vil innledningsvis påpeke at partenes anførsler er gjengitt i hovedsak. Nemndas medlemmer har fått alle dokumenter til gjennomgang.

 

Reklamasjonsnemnda behandler kun forholdet mellom klagerne og innklagede meglerforetak. Forholdet til selgeren vil ikke bli vurdert.

 

Det følger av eiendomsmeglingsloven § 6-7 annet ledd nr. 8 at eiendomsmegleren før handelen plikter

 

«å gi kjøperen en skriftlig oppgave som minst inneholder følgende opplysninger: 8. ferdigattest eller midlertidig brukstillatelse».

 

Det fremgår av partenes anførsler at innklagede hadde innhentet opplysninger fra kommunen, men at det i ettertid ble oppdaget at disse ikke var korrekte. En eiendomsmegler plikter imidlertid etter § 6-7 første ledd ikke bare til å innhente opplysninger, men også å kontrollere dem.

 

Av korrespondansen mellom partene kommer det frem at klageren oppdaget feilen med én gang dokumentene ble sendt over. Etter en kort samtale med kommunen, ble det konstatert at opplysningene ikke var riktige.

 

Nemnda har kommet til at innklagede ikke hadde kontrollert opplysningene i henhold til de plikter som følger av eiendomsmeglingsloven § 6-7 første ledd, jf. § 6-7 andre ledd nr. 8. Dette er i strid med god meglerskikk, jf. eiendomsmeglingsloven § 6-3. Nemnda kan imidlertid ikke se at det er grunnlag for å pålegge innklagede å erstatte klagerens utgifter til advokat.

 

 

Konklusjon:

 

Ihus avd Skedsmo Skedsmo Eiendomsmegling AS har opptrådt i strid med god meglerskikk. Forøvrig fører klagen ikke frem.