RFE-2025-238

Behandlet av Reklamasjonsnemnda for Eiendomsmeglingstjenester 13. april 2026.

Jan Eivind Norheim, leder
Line Rollve Røstad, oppnevnt av Norges Eiendomsmeglerforbund og Eiendom Norge
Nora Wennberg Gløersen, oppnevnt av Forbrukerrådet

Innklaget:    
Aktiv Eiendomsmegling Elverum AS

Saken gjelder:            
Meglerforetakets krav på betaling. Krav om vederlagsnedsettelse.

 

Sakens spørsmål og bakgrunn

Den 8. april 2025 inngikk klagerne oppdragsavtale om salg av sin tomannsbolig med innklagede meglerforetak. Kort tid etter oppdragsinngåelsen besluttet klagerne at de ikke ønsket selge likevel. Den 5. september 2025 avsluttet de derfor oppdragsavtalen, og mottok deretter faktura på 80 900 kroner fra meglerforetaket. Klagerne hevder at faktureringen er i strid med eiendomsmeglingsloven § 7-7, ettersom meglerforetaket ikke har kunnet dokumentere påløpte kostnader. Spørsmålet i saken er hva meglerforetaket har krav på i betaling, herunder om det foreligger en ikke ubetydelig pliktforsømmelse. Klagerne krever at meglerforetaket frafaller sitt krav på betaling for de deler som ikke lar seg dokumentere, samt at deres krav på rimelig vederlag bortfaller i sin helhet.

Nemnda kom til at klagen førte delvis frem.

Fagansvarlig hos innklagede er eiendomsmegler.

 

Partenes syn på saken

Klagerne har i korte trekk anført:
Kort tid etter oppdragsinngåelsen besluttet klagerne at de ikke ønsket å selge likevel. Dette skyldtes manglende interesse for boligen, samt at de inngikk en gunstig utleieavtale. Klagerne avsluttet derfor oppdragsavtalen, og mottok i den forbindelse en faktura på 80 900 kroner. Fakturaen inkluderte kostnader til kommunale opplysninger (12 400 kroner), markedspakke (19 600 kroner), tilretteleggingsgebyr (12 720 kroner), samt meglerens vederlag (20 000 kroner). Megleren hadde på dette tidspunktet verken avholdt visninger eller mottatt bud.

I ettertid etterspurte klagerne flere ganger konkret dokumentasjon på hvilke faktiske kostnader som hadde påløpt, samt beregningsgrunnlaget for det såkalte rimelige vederlaget. De mottok derimot kun generelle beskrivelser av ulike pakker, og ingen fakturaer, timelister, utlegg eller annen dokumentasjon som viste at kostnadene faktisk hadde påløpt. Megleren hevdet at han ikke kunne gi ut fakturakopier, samt at beløpene baserte seg på interne pakker og avtaler med leverandører. Klagerne har derfor ikke grunnlag for å vurdere om meglerforetakets krav på betaling er berettiget, og manglende fremleggelse av dokumentasjon er i strid med eiendomsmeglingsloven.

Meglerforetaket hevder at de ikke plikter å dokumentere de faktiske kostnadene, fordi det er tale om avtalte pakker. Det vises i den forbindelse til rimelighetsvurderingen i eiendomsmeglingsloven § 7-7, som forutsetter et grunnlag som kostnadene kan vurderes opp mot. Videre har nemnda i flere tidligere avgjørelser lagt til grunn at meglerforetaket må kunne dokumentere de faktiske kostnadene, selv om det foreligger pakkepriser. Vederlaget må også stå i forhold til meglerens innsats, jf. RFE-2018-17, RFE-2020-160 og RFE-2022-119. Meglerforetakets manglende tilgang til nemndas tidligere avgjørelser er uten betydning. Nemnda er kjent med sin egen praksis.

En fast sum for rimelig vederlag på 25 000 kroner er ikke i samsvar med loven. Eiendomsmeglingsloven § 7-7 åpner for at megleren kan kreve rimelig vederlag dersom oppdraget sies opp, men dette må beregnes i lys av faktisk arbeid og verdi for oppdragsgiveren. Vederlaget må også stå i rimelig forhold til innsatsen som er lagt ned, jf. Ot.prp.nr. 16 (2006-2007) s. 212. I henhold til nemndas praksis oppfyller ikke et allerede fastsatt beløp rimelighetskravet, jf. RFE-2017-53 og RFE-2021-83. Det rimelige vederlaget må enten kunne dokumenteres gjennom timebruk eller en konkret redegjørelse for hvilke oppgaver som er utført. Megleren hevder at han har brukt 15 timer, men den fremlagte timelisten gir ikke grunnlag for et rimelig vederlag på 25 000 kroner.

Det stemmer ikke at eiendomsmeglingsloven § 7-7 kun regulerer vederlagsnedsettelse ved pliktforsømmelse. Bestemmelsen fastslår også at megleren bare kan kreve avtalt og rimelig vederlag.

Når det gjelder meglerforetakets påstand om at tilretteleggingsgebyret skal dekke deres faktiske kostnader, er dette i strid med lovlig praksis. I henhold til Ot.prp.nr. 16 (2006-2007) side 211 må vederlaget kunne knyttes til arbeid og tjenester som har påløpt for et konkret oppdrag, ikke til generelle driftskostnader. Klagerne påføres en urimelig byrde om tilretteleggingsgebyret først og fremst dekker meglerforetakets driftskostnader, særlig dersom salget ikke gjennomføres. Det at meglerforetaket ikke finner side 211-212 i forarbeidene endrer verken sidenes innhold eller relevans.

Meglerforetaket hevdet først at det var planlagt åtte fellesvisninger, men innrømmet senere at det ikke ble avholdt noen visninger, samt at planleggingen kun tok en halv time. Megleren utførte dermed minimalt med arbeid i oppdragstiden. Det er for øvrig uten betydning for saken at boligens prisantydning ble redusert underveis i salgsprosessen. Markedets respons påvirker ikke vederlagets rimelighet.

Klagerne opplevde at de ble presset til å sette oppdraget på pause fremfor å avslutte det, da dette innebar de kunne unngå betaling av vederlag og tilretteleggingsgebyr. De ville da kun bli fakturert for markedsføringspakke og kommunale opplysninger, totalt 40 000 kroner.

Klagerne krever at meglerforetaket frafaller sitt krav på betaling for de deler som ikke lar seg dokumentere, samt at deres krav på rimelig vederlag bortfaller i sin helhet.

Innklagede har i korte trekk anført:
Det presiseres innledningsvis at det er vilkårene som fremgår av den signerte oppdragsavtalen som gjelder mellom partene. Det er normal bransjepraksis at det benyttes pakker med generelle beskrivelser. Kostnadene på disse avhenger av forhold som objekttype, eierform, pris, størrelse, geografi og behov for opplysninger. Videre er det tatt høyde for kredittkostnader og kredittrisiko, slik at pakkene også inneholder et element av fortjeneste. Ettersom fortjenesten er ulik for hvert oppdrag, plasseres pakkene under avsnittet «[v]ederlag» i oppdragsavtalen. Når det er tale om avtalebaserte pakker, og ikke utlegg krone-mot-krone, plikter ikke meglerforetaket å dokumentere kostnadene ytterligere.

Tilretteleggingsgebyret skal blant annet bidra til å dekke deler av meglerforetakets driftskostnader, samt kostnader ved opprettelse av oppdraget. Vederlaget er sammensatt, og det vil ikke være hensiktsmessig å dokumentere enhver kostnad som inngår i dette.

Det rimelige vederlaget er et avtalt og fast beløp, som skal dekke deler av meglerens arbeid med oppdraget, uavhengig av om handel kommer i stand eller ikke. Meglerforetaket utarbeidet for ordens skyld en liste over medgått tid, totalt 15 timer. Dersom vederlaget hadde blitt beregnet ut fra antall timer, ville det gitt en høyere kostnad. Partene har derimot avtalt et fast vederlag på 25 000 kroner.

Megleren har i forbindelse med salgsprosessen lagt ned en normal mengde av innsats og aktivitet. Boligen ble registrert eller markedsført med totalt åtte fellesvisninger, men grunnet uteblitt interesse ble visningene avlyst. Klagerne har derfor naturligvis ikke blitt fakturert for disse. Det påløper likevel tid til planlegging og oppsett av visninger selv om de avlyses. Totalt brukte megleren 30 minutter på dette.

Når det gjelder prisantydningen, har megleren ingen fasit for hva en bolig kan selges for, men foretar vurderinger og anbefalinger ut fra sin kunnskap om markedet. Klagerne uttrykte aldri at prisantydningen var for høy. Underveis i salgsprosessen ble prisen justert i to omganger, først fra kr 4 390 000 til kr 4 090 000 kroner, og deretter til kr 3 900 000 kroner. Dessverre ledet ikke dette til salg. Klagerne skriver at det er irrelevant for saken at prisantydning ble redusert, men har i tidligere dialog påstått at boligen ble priset for høyt i markedet, samt at megleren gjorde lite for å markedsføre boligen.

Klagerne viser til eiendomsmeglingsloven § 7-7, men innholdet som gjengis samsvarer ikke med lovteksten. Bestemmelsen omhandler nedsettelse av vederlag som følge av en ikke ubetydelig pliktforsømmelse fra meglerens side. Videre viser klagerne til flere avgjørelser fra nemnda, hvorav meglerforetaket kun har fått opp RFE-2022-119. Den nevnte saken gjelder meglers håndtering av oppgjøret, og det stilles derfor spørsmål ved relevansen. Meglerforetaket har ikke hatt tilgang til de øvrige avgjørelsene, og har dermed ikke kjennskap til deres relevans for saken.

Klagerne viser også til Ot.prp. nr. 16 (2006-2007) side 211 og 212. De angitte sidene finnes ikke, og det er derfor uklart hvilke avsnitt klagerne sikter til. Uavhengig av dette, er det både naturlig og nødvendig at et meglerforetak søker å få dekket deler av sine faste kostnader gjennom vederlagsposter, herunder tilretteleggingsgebyret. Foretakene mottar verken statlig støtte eller subsidier, og må derfor dekke sine kostnader gjennom egen virksomhet.

Meglerforetaket har tidligere fremsatt tilbud om å halvere det rimelige vederlaget, noe klageren har avslått. Den utstedte fakturaen er i tråd med oppdragsavtalen, herunder avsnittet om «[o]ppdragstakers vederlag ved oppsigelse fra en av partene». Klagerne har ikke blitt fakturert for skjulte vederlag.

 

Reklamasjonsnemnda bemerker:

Saken gjelder meglerforetakets krav på betaling etter at oppdragsavtalen ble sagt opp før handel kom i stand. Spørsmålet er hvilket vederlag meglerforetaket har krav på, herunder om de fakturerte kostnadene og det avkrevde vederlaget er tilstrekkelig dokumentert og kan anses rimelig.

I saksfremstillingen er partenes anførsler gjengitt i hovedsak. Nemndas medlemmer har fått alle sakens dokumenter.

1. Rettslige utgangspunkter

1.1 Vederlag
Oppdragstakerens krav på vederlag ved oppsigelse fra oppdragsgiver er regulert som følger i eiendomsmeglingsloven § 6-5 tredje ledd:

Oppdragstakeren har krav på et rimelig vederlag for utført arbeid dersom oppdraget sies opp av oppdragsgiveren. Dekning av utlegg kan kreves i samsvar med avtalen uten hensyn til oppsigelsen, jf. § 6-4.

Etter eiendomsmeglingsloven § 6-4 første ledd nr. 7 skal det fremgå av oppdragsavtalen hva som er avtalt om oppdragstakerens vederlag, herunder hva oppdragstakeren kan kreve dersom handel ikke kommer i stand. Dette innebærer imidlertid ikke at megler kan avtale seg bort fra at det bare er «rimelig» vederlag som kan kreves dekket etter § 6-5 tredje ledd. Det vises til at loven er preseptorisk i forbrukerforhold, jf. lovens § 1-3 forutsetningsvis.

Lovforarbeidene kan synes å forutsette at regelen om at vederlaget skal være «rimelig» er begrenset til de tilfeller der oppdraget etter avtale skal betales som provisjon, og at det for oppdrag som er avtalt som timepris eller fast pris, skal foretas en vurdering av om betalingskravet er forholdsmessig sett opp mot det avtalte vederlaget, jf. Ot.prp. nr. 16 (2006–2007) side 147 og Bråthen side 279. Nemnda kan imidlertid ikke se at lovens ordlyd gir grunnlag for noen slik sondring, og den praktiske forskjellen mellom en rimelighetsvurdering og en forholdsmessighetsvurdering fremstår å være liten. Dessuten vil oppdrag jevnt over være provisjonsbasert, slik tilfellet er i saken her. Det er da «rimelighet» som er temaet når oppdraget sies opp av oppdragsgiver før boligen er solgt.

1.2 Utlegg
Utlegg megler har hatt kan alltid kreves dekket i henhold til avtalen, jf. eiendomsmeglingsloven § 6-5 tredje ledd. For utlegg oppstår det ikke noe spørsmål om disse har vært «rimelige», men bare om avtalen gir megler krav på å få disse dekket. Etter § 7-5 kan oppdragstakeren kreve utlegg spesifisert i oppdragsavtalen dekket etter hvert som de skal betales av oppdragstakeren.

1.3 Hvilken spesifisering som kan kreves
Også kravet til «spesifisering» er ulikt for utlegg og vederlag. Etter eiendomsmeglingsforskriften § 7-2 andre ledd skal regningen fra megler inneholde en «spesifisert oversikt» over alle utlegg. Lovens § 7-2, som omhandler vederlag, bestemmer i tredje ledd at regningen «skal gjøre det mulig for oppdragsgiveren å bedømme arten og omfanget av arbeidet som er utført». Dette gjelder uansett om megler arbeider etter provisjon eller medgått tid. I eiendomsmeglingsforskriften § 7-2 første ledd er det presisert at regningen skal gi opplysninger om den tiden oppdragstaker har brukt på:

a.befaring, innhenting av opplysninger, salgsforberedelse, utarbeidelse av salgsoppgave og utforming/bestilling av annonser,
b.visninger
c.annen kontakt med interessenter og budrunde,
d.utforming av kontrakt og avholdelse av kontraktsmøte, og
e.gjennomføring av handelen, jf. eiendomsmeglingsloven § 6-10 første ledd

Også prisopplysningsforskriften § 13 første ledd regulerer hva som kan kreves av spesifisering. Her fremgår det:

Den næringsdrivende skal gi forbrukeren spesifisert regning når tjenesten er utført. Regningen skal være så utfyllende at forbrukeren kan kontrollere hvilke varer og tjenester som er mottatt og hvilke priser som er beregnet.

Forskriften gjelder blant annet for eiendomsmeglingstjenester, jf. § 1 tredje ledd, jf. andre punktum. Nemnda kan imidlertid ikke se at forskriften stiller krav til spesifisering utover det som følger av eiendomsmeglingsforskriften § 7-2 andre ledd for utlegg og lovens § 7-2 for vederlag. Det ligger i forskriften § 7-2 første ledd en plikt til å gi en oversikt over medgått tid i forbindelse med de forskjellige faser av eiendomsmeglingsoppdraget, og oppdragstaker må registrere hvor mange timer som er medgått til fasene som er angitt i forskriften, jf. Bråthen, Eiendomsmeglingsloven kommentarutgave, 2013, side 382.

Innenfor det som er å betrakte som vederlag kan det inngå en rekke kostnader for meglerforetaket, som det ikke er rettslig grunnlag for å kreve at meglerforetaket skal dokumentere. Som meglerforetaket påpeker, kan kostnadene avhenge av objekttype, eierform, pris, størrelse, geografi og behov for opplysninger. Som nemnda kommer tilbake til nedenfor, er det vanlig at meglerforetak opererer med ulike «pakker» i oppdragsavtalen og i fakturaen. Pakkene inneholder gjerne et fortjenesteelement som tar høyde for kredittkostnader og kredittrisiko. Fortjenesten kan være ulik fra sak til sak, mens pakkeprisen ofte er den samme. Driftskostnader for meglerforetaket som kontorhold, lokalleie mv, er også innbakt i slike pakker.

1.4 Det nærmere skillet mellom utlegg og vederlag
Etter dette oppstår spørsmålet om hva som er det nærmere skillet mellom utlegg og vederlag. Problemstillingen er særlig aktuell der megler opererer med ulike «pakker», som i saken her, og der det kan være regulert i avtalen at nærmere angitte pakker fullt ut skal dekkes av oppdragsgiver ved oppsigelse, tilsynelatende uten hensyn til hvor langt oppdraget er kommet og hva megler har utført.

Loven sier ikke noe klart om hva som skiller utlegg fra vederlag, men eiendomsmeglingsloven § 6-4 om hva oppdragsavtalen skal inneholde, skiller mellom vederlag i første ledd nr. 4 og utlegg i første ledd nr. 5. Det fremgår at oppdragsavtalen skal gi bestemmelser om

4. hva som er avtalt om oppdragstakerens vederlag, herunder hva oppdragstakeren kan kreve dersom handel ikke kommer i stand,
5. hva som er avtalt om oppdragstakerens rett til å kreve dekning av utlegg, herunder et overslag over størrelsen på utleggene […]

Om disse punktene i § 6-4 fremgår det i Ot.prp. nr. 16 (2006-2007) side 144 at «alle vederlagselementer skal presenteres under punkt 4, mens utlegg som skal fremgå under punkt 5 ikke skal inneholde vederlagselementer for oppdragstaker». Også juridisk teori behandler utlegg med et fortjenesteelement som vederlag. Bråthen, Eiendomsmeglingsloven kommentarutgave, 2013, side 266-267, skriver i den forbindelse:

Når det gjelder kravet i emgll. § 6-4 (1) nr. 4 om at det skal angis hva som er avtalt om oppdragstakerens vederlag, må markedspakker som inneholder et fortjenesteelement, angi dette fortjenesteelementet. […] Dersom størrelsen på fortjenesten ved markedspakken ikke lar seg angi med en viss grad av sikkerhet, må hele markedspakken føres opp som vederlag.

[…]

Utlegg kan f.eks. være prisen ved innhenting av grunnboksutskrift. […] Dersom beløpet ikke skal inngå i vederlagetkravet med påslag av mva., men refunderes av selger som et direkte utlegg, må dette avtales i oppdragsavtalen som et utlegg, jf. emgll. § 6-4 (1) nr. 5.

[…]

Utlegg som skal fremgå etter emgll. § 6-4 (1) nr. 5 skal ikke inneholde vederlagselementer for oppdragstaker, jf. Ot.prp. nr. 16 (2006-2007) s. 144. Utlegg er kostnader som belastes kunden krone for krone. […] En markedspakke som kan gi en fortjeneste for oppdragstaker, kan ikke i oppdragsavtalen bare omtales som et utlegg.

Nemnda legger etter dette til grunn at «utlegg» som kan avkreves oppdragsgiver uten hensyn til om dette er rimelig, er rene utlegg uten noe påslag eller fortjenesteelement. Dersom for eksempel en «markedspakke» eller et «tilretteleggingsgebyr» inneholder utlegg, uten at dette er uttrykkelig spesifisert i oppdragsavtalen og oppgjørsoppstillingen/fakturaen, må det legges til grunn at pakkene inneholder elementer av fortjeneste. Den aktuelle pakken er da i sin helhet å betrakte som vederlag. Nemnda oppfatter at meglerforetaket i saken her deler dette synet.

2. Konkret vurdering av kravet i denne saken
I oppdragsavtalens punkt 6.6 «Oppdragstakers krav på vederlag dersom handel ikke kommer i stand» fremgår følgende om innklagedes krav på vederlag og dekning av utlegg:

Oppdragstaker har krav på et rimelig vederlag stort 25 000 kroner for utført arbeid. Ved avtalt timepris har oppdragstaker krav på betaling for det antall timer som er medgått. I tillegg kan oppdragstaker kreve dekket øvrige vederlag etter oppdragsavtalens punkt 6.2.1, da med unntak av vederlag angitt i punkt 6.1 og oppgjørshonorar, uten hensyn til årsaken til at handelen ikke er kommet i stand. Videre kan oppdragstaker kreve dekket utlegg etter punkt 6.2.2 uten hensyn til årsaken til at handelen ikke er kommet i stand, jf. eiendomsmeglingsloven kapittel 7.

Hvorvidt megler fullt ut kan ta seg betalt for de enkelte pakkene som fremgår av fakturaen; innhenting av kommunale opplysninger, markedsføringspakke og tilretteleggingsgebyr, beror på om vederlaget totalt sett er «rimelig». Nemnda utelukker ikke at det etter omstendighetene er adgang til en viss standardisering ved oppsigelse, jf. RFE-2024-270. Men det forutsetter at prisen på en pakke korresponderer med hvilket arbeid som er utført, og dette kan det være vanskelig å forhåndsfastsette på en treffende måte. Det vises til at både Bråthen side 266 og RFE-2024-56 legger til grunn at eiendomsmeglingsloven § 6-4 første ledd nr. 4 forutsetter at megler og oppdragsgiver kan avtale at megler har rett til vederlag selv om handel ikke kommer i stand i avtaletiden, men at avtalen må ligge innenfor rammene i eiendomsmeglingsloven § 6-5 tredje ledd.

Det følger av ovennevnte at det ikke er anledning til å forhåndsfastsette hva et rimelig vederlag er, uavhengig av meglers tidsbruk og hvor langt oppdraget er kommet, slik meglerforetaket har gjort her, og slik oppdragsavtalen punkt 7.2 tilsynelatende gir hjemmel for. Bestemmelser i en oppdragsavtale som er i strid med loven har ingen virkning mellom partene, og denne delen av avtalen må settes til side som ugyldig.

Hva som er et rimelig vederlag beror på en konkret vurdering, jf. eiendomsmeglingsloven § 6-5 tredje ledd. Dette følger av lovens ordlyd, og er også lagt til grunn i juridisk teori, jf. Eide Knutsen i Karnov på Lovdata, kommentar til § 6-5 tredje ledd, og av nemndspraksis, jf. blant annet RFE-2025-99. En standardisert fastsettelse – gjerne omtalt som «bruddgebyr» – er ikke er i tråd med god meglerskikk, jf. eiendomsmeglingsloven § 6-3 første ledd. Benyttelse av en oppdragsavtale med et slikt punkt innebærer derfor at megler i saken her har opptrådt i strid med god meglerskikk, jf. eiendomsmeglingsloven § 6-3 første ledd.

I fakturaen fra meglerforetaket på 80 900 kroner, er det som nevnt ingen spesifiserte utlegg. Samtlige pakker er dermed i sin helhet å betrakte som vederlag, og hele beløpet skal vurderes opp mot rimelighetskravet i § 6-5 tredje ledd.

Ved vurderingen av om kravet er rimelig, har det betydning hvor langt salgsprosessen har kommet, herunder om boligen er markedsført fullt ut med annonsering, visninger etc., og om det er gjennomført budrunde. Dette beror på en konkret skjønnsmessig vurdering, der totalkostnaden holdes opp mot hva som er levert. Også grunnlaget for oppsigelsen kan ha betydning; der oppsigelsen skyldes klanderverdig forhold fra meglerens side, kan det tilsi at et rimelig vederlag er lavere enn der oppdragstakerens arbeid før oppsigelsen har vært førsteklasses, jf. Bråthen side 279. Noen slike klanderverdige forhold foreligger ikke i saken her. Det er som nevnt ikke noe rettslig grunnlag for at megler plikter å «splitte opp» de enkelte pakkene, og redegjøre i detalj for hva som ligger i de enkelte pakkene. Men det må redegjøres for utførte gjøremål i tråd med eiendomsmeglingsforskriften § 7-2 første ledd.

Nemnda oppfatter at det er gjøremålene i § 7-2 første ledd bokstav a og b som er aktuelle i saken her. Det er opplyst at megler har arbeidet 15 timer med oppdraget. I e-post fra megler 8. september 2025 er dette forklart slik:

Forarbeid før befaring/møte hos dere – 1 time
Befaringen – 2 timer
Etterarbeid etter befaringen – 1 time
Innhenting av informasjon og bestilling av foto og takstmann – 1 time
Skriving annonse og prospekt – 5 timer
Godkjenning og revideringer av annonse og prospekt samt legge ut i markedet – 1 time
Dialog – eier megler angående visninger – 15 min
Dialog – avlysning av visninger – 15 min
Dialog – møte på teams for oppklaringer hva vi gjør – 1 time
Reduksjon av pris – diskusjon og jobb med endring av prisen 1 time
Dialog – SoMe video med selger som selger hadde laget selv – 30 min
Dialog – bytting av bilde av fasaden – ca. 20 min
Dialog – eier/megler utleie – 15-30 min
Ca. 15 timer a kr. 2.500,- som er nevnt i avtalen.

Nemnda bemerker at oversikten tilfredsstiller kravet i eiendomsmeglingsforskriften § 7-2.

Nemnda legger til grunn at megler har arbeidet 15 timer med oppdraget. Ut fra oppdragets varighet, de beskrevne gjøremålene og den nedlagte innsatsen fra meglers side, kan ikke nemnda se at vederlaget, herunder de ulike «pakkene», som er krevd her ikke er rimelig.

3. Konklusjon mv.
Etter dette har megler opptrådt i strid med god meglerskikk når det er ulovlig forhåndsfastsatt hva som er et rimelig vederlag. Nemnda mener at dette også utgjør en ikke ubetydelig pliktforsømmelse, som bør føre til et nedsatt vederlag, jf. eiendomsmeglingsloven § 7-7. Nemnda mener at vederlaget skjønnsmessig bør reduseres med 10 000 kroner, som krediteres klagerne.

Nemnda bemerker for øvrig at flere av de rettslige referansene klagerne viser til ikke eksisterer eller skyldes feilskrift, og det er grunn til å anta at dette skyldes bruk av kunstig intelligens. Nemnda finner ikke grunn til å kommentere disse referansene i detalj, og viser til at vurderingene ovenfor er i tråd med gjeldende rett og praksis.

Avgjørelsen er enstemmig.

 

Konklusjon

Megler ved Aktiv Eiendomsmegling Elverum AS har opptrådt i strid med god meglerskikk. Vederlaget settes ned med 10 000 kroner, som krediteres klagerne.