Klage nr 2012063
Behandlet av Reklamasjonsnemnda 4. september 2012. Nemnda har bestått av:
Tore Bråthen, formann
Kåre Mæland, oppnevnt av Norges Eiendomsmeglerforbund og Eiendomsmeglerforetakenes forening
Øyvind Næss, oppnevnt av Forbrukerrådet
Innklaget: Privatmegleren Aksept
Saken gjelder: Rådgivning omkring tinglysning
Saksfremstilling:
Klageren og hans daværende samboer kjøpte en eiendom formidlet gjennom innklagede i 2010. Skjøtet ble tinglyst med halvdel på hver av partene selv om den reelle eierbrøken var 8/10 på klageren og 2/10 på samboeren. På grunn av samlivsbrudd har klageren nå kjøpt ut samboeren. Han måtte da betale dokumentavgift tilsvarende en halvpart, og krever nå differansen mellom dokumentavgift på 2/10 og 5/10 erstattet av innklagede med bakgrunn i innklagedes rådgivning ved skjøtesigneringen i 2010.
Fagansvarlig hos innklagede er eiendomsmegler.
Klageren anfører:
Sammen med sin daværende samboer kjøpte klageren i 2010 et hus gjennom innklagede. I forkant av kontraktsmøtet mottok klageren og hans daværende samboer kjøpekontrakten til gjennomsyn. Her sto det ingenting om eierfordelingen mellom kjøperne. Når de møtte opp på kontraktsmøtet, bemerket samboeren at den reelle eierbrøken ikke var ½ på hver og spurte innklagede nærmere om dette. Innklagede opplyste at de selv kunne ta hensyn til eierbrøken i en privat avtale, noe klageren og hans daværende samboer gjorde i etterkant av kontraktsmøtet. Den reelle eierbrøken var 2/10 på klagerens tidligere samboer og resten på klageren.
Klageren mener at de på dette tidspunktet burde blitt informert om konsekvensen av at brøken ikke ble endret, nemlig at det ville bli beregnet dokumentavgift av den tinglyste brøken ved et eventuelt samlivsbrudd. Dette var de ikke kjent med ettersom ingen av dem hadde vært i en lignende situasjon.
Før det hadde gått to år bestemte klageren og samboeren seg for å flytte fra hverandre. Det var i forbindelse med at klageren skulle kjøpe ut samboeren at de ble kjent med at det ville regnes dokumentavgift ut fra brøken som var tinglyst.
Klageren tok da kontakt med innklagede som skriftlig bekreftet at han var kjent med at eiendommen reelt ikke var eiet med en halvdel på hver av partene. Dette for at de kunne sende inn nytt skjøte for å få rettet opp brøken før hele eiendommen ble overdratt på klageren. Dette ble ikke godtatt av Statens kartverk da de mente det var partenes ansvar å sørge for korrekte opplysninger. Kartverket skal også ha uttalt at de mener det i denne saken kan være grunnlag for å anse innklagede for å være nærmest til å bære risikoen for feilen.
Klageren tok igjen kontakt med innklagede, som da ikke ville bekrefte at han var kjent med at det var en annen fordeling mellom samboerne. Begrunnelsen var at det ville tatt så kort tid å rette opp brøken at det ikke ville vært noe poeng at han anbefalte ikke å gjøre endringen. Hadde innklagede informert klageren om konsekvensen ved ikke å rette brøken, ville de insistert på at den ble rettet før selgeren signerte skjøtet.
Klageren måtte ved kjøp av hans tidligere samboers del av eiendommen, som reelt utgjorde 2/10, betale dokumentavgift tilsvarende ½, altså 3/10 mer enn dersom brøken var tinglyst riktig. Dette utgjør ca kr. 50 000. Klageren krever dette beløpet erstattet av innklagede.
Innklagede anfører:
Innklagede anfører at han har forsøkt å hjelpe til så godt han kunne da klageren tok kontakt etter samlivsbruddet. Innklagede mener nå at brevet blir brukt mot dem. En velvilje til å hjelpe bør ikke begrunne erstatningsansvar, mener innklagede.
Innklagede anfører at dette har vært et helt normalt salgsoppdrag frem til samlivsbruddet. Innklagede kan ikke huske at eierbrøk var noe tema på kontraktsmøtet. Dersom dette hadde vært et tema, ville det vært en svært enkel sak å rette opp. Enten ved endring direkte på skjøtet før signering, eller utskrift av nytt korrigert skjøte. Innklagede anfører at de aldri ville gitt råd om at en samboeravtale eller liknende er nok til å regulere eierforholdet mellom partene. Innklagede er også av den oppfatning at det er i enhver kjøpers egen interesse å instruere om eierbrøk.
Innklagede anfører at han ikke har blitt forevist hvilken sum klageren har betalt for samboerens del av boligen. Summen på kr. 50 000 fremstår som relativt løst anslått.
Dersom den opprinnelige kjøpesummen på kr. 5 950 000 ligger til grunn, vil differansen på 3/10 utgjøre kr. 44 625.
Innklagede har lagt frem uttalelser i saken, i form av e-post, fra klagerens tidligere samboer samt fra selgeren.
Reklamasjonsnemnda vil bemerke:
Saken gjelder erstatning på grunn av rådgivning omkring tinglysning av eierbrøk.
Reklamasjonsnemndas baserer sine avgjørelser på hva som kan dokumenteres skriftlig. I tilfeller der partene forklarer seg ulikt, kan ikke Reklamasjonsnemnda tillegge den ene partens versjon større vekt enn motpartens. I denne saken er det ikke dokumentert hvilke råd innklagede gav klageren under kontraktsmøtet og hvorvidt spørsmålet om eierbrøk ble diskutert.
Det er fremlagt e-poster fra to personer som var til stede på kontraktsmøtet. E-postene er datert henholdsvis 20. desember 2011, og 21. mars 2012. Reklamasjonsnemnda har fast praksis for ikke å tillegge slike uttalelser utformet i ettertid og i klageøyemed særlig vekt.
Reklamasjonsnemnda finner ”at saken reiser bevisspørsmål som vanskelig kan klarlegges under saksbehandlingen” og at ”sakens dokumenter ikke danner tilstrekkelig grunnlag for avgjørelse i nemnda”, jf. Avtale om Reklamasjonsnemnd. Reklamasjonsnemnda mener derfor at klagen må avvises.
Konklusjon:
Klagen avvises