Klageren anfører:

Klageren fikk en skriftlig forkjøpsrett av innklagede. Innen fristens utløp ga han beskjed til innklagede om at retten ville bli gjort gjeldende. Klageren oppfattet det slik at han fikk tilbud om å kjøpe eiendommen for kr 1.650.000, frem til 30.08.04.

I et svar fra innklagede blir det opplyst om at selgeren ikke kan innestå for den gitte retten til klageren.

Klageren valgte å avstå fra å delta i budrunden da han da måtte betalt mer for eiendommen enn det han hadde kalkulert med ut i fra det tilbudet han hadde fått.

Innklagede anfører:

Innklagede utarbeidet salgsoppgave på vanlig måte og innhentet da takst på vegne av oppdragsgiveren.

Klageren var på visning på eiendommen og fant den interessant fordi også naboeiendommen skulle selges. Den aktuelle eiendommen var visstnok ikke interessant i seg selv, men sammen med naboeiendommen ved at disse kunne slås sammen med sikte på videreutvikling. Naboeiendommen ble solgt på samme tid uten klageren som budgiver.

Innklagede forsto styret i stiftelsen som skulle selge eiendommen dithen at de var villige til å selge til takst eller høyere, noe som ble formidlet til klageren. I tillegg hadde kommunen og stiftelsen felles interesse i at eiendommen og naboeiendommen ble slått sammen til utleie for kommunen.

Klageren ønsket seg litt mer tid slik at han fikk snakket med kommunen om naboeiendommen. På denne bakgrunn inngikk klageren en avtale med innklagede. Klageren ble muntlig gjort oppmerksom på at avtalen ikke var avklart med selger. Hensikten med avtalen var å sikre klageren mot at eiendommen ble annonsert i avisen før han fikk gitt et bud til stiftelsen som de kunne vurdere.

Avtalen med klageren ble utformet som en ensidig erklæring som forkjøpsrett og undertegnet av innklagede uten at formålet og det muntlige forbeholdet kom til uttrykk, og uten at selgers samtykke ble innhentet.

To dager etter inngåelsen av avtalen orienterte selger at de ikke kunne innestå for avtalen med klageren, som de nå hadde blitt orientert om. Prisen var for så vidt akseptabel, men de ønsket å lyse ut eiendommen på det åpne marked for å unngå beskyldninger om forfordeling.

Dagen etter ble klageren informert av innklagede per telefon om situasjonen og ble oppfordret til å inngi bud når den ble lyst ut på vanlig måte.

Da innklagede kontaktet klageren to dager senere ble de henvist til klagers advokat som sa at klager ønsket å benytte seg av forkjøpsretten.

Innklagedes advokat fastholdt at det ikke var inngått bindende avtale mellom klager og selger og innklagede oppfordret igjen klager til å inngi bud på eiendommen. Klager innga aldri bud på eiendommen.

Innklagede bestrider at feilen som er gjort er erstatningsbetingende.

Klagerens ytterligere anførsler:

Det som anføres om kjøp av naboeiendommen er ikke korrekt. Klageren ville kjøpe gjeldende eiendom uavhengig av naboeiendommen.

Det hevdes videre at hensikten med avtalen var å gi klageren muligheten til å komme med et bud på eiendommen som stiftelsen kunne vurdere før eiendommen ble lyst ut. Dette er noe som innklagede prøver å konstruere i ettertid. Klageren spurte om han kunne kjøpe eiendommen til takst, og fikk et bekreftende svar på dette. Klageren spurte deretter om han kunne få en forkjøpsrett hvoretter innklagede ga ham slik rett, uten at det ble tatt noe forbehold. Innklagede hadde full anledning til å avklare dette med oppdragsgiver før forkjøpsretten ble gitt. Det er innklagede som må være nærmest til å bære risikoen for at de nødvendige fullmakter foreligger.

Avtalen må tolkes ut fra sin ordlyd. Innklagede er den profesjonelle part og burde vært den nærmeste til å sørge for skriftlig dokumentasjon dersom han hadde et avvikende syn på det somfremgikk av forkjøpsretten.

Det foreligger et ansvarsgrunnlag for innklagede. Det kan være forskjellige måter å beregne klagerens tap på. Under enhver omstendighet må det legges til grunn at det representerer et tap for klageren at han ikke fikk kjøpe til avtalt pris, noe som viste seg å være under markedspris.