Klageren anfører:

Klagerne kjøpte våren 2004 en halvpart av en tomannsbolig. Boligen ble i prospektet beskrevet som «2 nyoppførte leiligheter.» Under kontraktsinngåelsen i mars 2004 var den under oppføring, uten vinduer, gulv, terasse eller innvendige vegger.

Klagerne overtok boligen 19.05.04 og ble lovet ferdigstillelse innen en uke. I begynnelsen av juni stoppet arbeidet opp. Det gjensto da mye arbeid.

Innklagede forsøkte å få utbygger til å ferdigstille huset. Dette ble ikke fulgt opp av utbygger, og innklagede fortalte i ettertid at utbygger skulle sone 4 måneder i fengsel, og ikke kunne oppfylle sine plikter innen rimelig tid.

Da klagerne skjønte at de ikke fikk kontakt med utbygger, tok de kontakt med takstmann, som takserte gjenstående arbeid til kr 80.290 pluss kr 12.300 til utbedring av utearealer.

Utbygger ble i forliksrådet dømt til å betale kr 101.209 til klagerne. Klagerne har også oversendt utleggsforretning til Namsmannen, men det er foreløpig ikke avdekket midler der som kan dekke klagernes krav. Utbygger har fortsatt ikke respondert.

Klagerne er fra tredjepart opplyst om at salget skulle vært foretatt etter reglene i bustadoppføringslova. Klagerne mener innklagede derfor skulle holdt tilbake et beløp på 3% av kjøpesummen. Dette har ikke skjedd.

Prospektet beskriver bygget som «nyoppførte leiligheter», og kjøpekontrakten som er brukt forholder seg feilaktig til et ferdig oppført bygg.

Siden bygget bare var et råbygg ved kontraktsinngåelsen baserte klagerne seg på prospektet og innklagedes sterke anbefaling av seriøsitet og gode erfaringer med utbygger.

Et annet firma, drevet av samme utbygger, var ansvarlig for oppføring av bygget. Dette fremgikk verken av prospektet eller kontrakten. Dette firmaet gikk konkurs 09.06.04. Det viser seg ved gjennomgang av kommunens saksmappe for bygget at byggetillatelsen egentlig ble gitt til utbyggerens far, ved hans enkeltmannsforetak, og senere overført til utbyggerens firma. Hadde klagerne visst om dette ved kontraktsinngåelsen ville de vært høyst skeptiske til prosjektet.

Det har for klagerne vært vanskelig å få bekreftet innklagedes anbefaling av utbyggerens høye faglige kvalitet. Han er godt kjent i forliksrådet, og er ikke en som anbefales av sine kolleger, heller tvert imot.

Enkeltmannsforetaket til utbyggeren gikk konkurs i 2000. Dersom utbyggeren eventuelt går konkurs nå blir dette den tredje konkursen han er innblandet i siden 2000.

Senere korrespondanse med innklagede viser at de bruker bankens godkjennelse av prosjektet som fraskrivelse av eget ansvar, og innrømmer at selger ikke har opptrådt optimalt. Innklagede har brutt all kontakt med utbygger. Resultatet blir at det økonomiske ansvaret faller på kjøperne.

I tillegg er det vanskeligheter med å få utlevert skjøte på eiendommen. Innklagede mener det er blitt borte i posten, og etter mange uker og purringer fikk klagerne første side av skjøtet i posten.

Gjennom lokalavisen har klager blitt oppmerksom på at seksjonen er videresolgt til utbyggerens far, etter deres kontraktsinngåelse. Innklagedes første forklaring var at kommunen hadde gjort en feil. Utskrift av en panteattest viser at klagerne er rette eiere av sin seksjon, slik at dette ikke har ført til økonomisk tap for deres del.

Klagerne mener innklagedes håndtering av salget er sterkt medvirkende til deres tap. Ved sin sterke anbefaling av utbygger har innklagede gitt råd som er til stor skade for klagerne, som mener det er mangelfull håndtering av opplysningsplikten.

Klager ønsker økonomisk kompensasjon oppad begrenset til deres krav mot utbygger, samt kostnadene i forbindelse med forsøk på inndrivelse av dette kravet.

Supplerende opplysninger fra klagerne viserat de ikke har kjøpt sin seksjon fra den de opprinnelig trodde, men fra utbyggerens far som privatperson. Dersom dette er tilfellet er klagerne redd for at deres krav i forhold til bustadoppføringslova faller bort.

De fastholder at innklagede har vært lite åpne rundt disse forholdene, og feilaktig presentert utbygger som selger.

Innklagede anfører:

Det foreligger åpenbart en konflikt mellom kjøper og selger i dette tilfellet. Selv om klagerene ikke får oppgjør fra selger er ikke dette noe som skal gå ut over innklagede.

Som megler vurderte innklagede aldri kvaliteten i prosjektet, og har aldri markedsført ette som «vårt prosjekt». Innklagede går aldri god for selgeren, selv om det er riktig at selgeren var kunde i innklagedes bankfilial. Klagerne blander innklagedes rolle som mellommann og selger, og en del av argumentene faller på sin egen urimelighet.

Innklagede vil minne om at det som ble solgt ble uttrykkelig beskrevet i salgsoppgaven, og klagerne har selv valgt å gå inn i en slik handel.

Til orientering vil innklagede opplyse at klagerne solgte angjeldende eiendom med en god fortjeneste, og har således ikke lidt noe økonomisk tap.

At selgeren ikke har skjøtet over eiendommen fra den han kjøpte av har ingenting med saken å gjøre.

Klagerens ytterligere anførsler:

Klager etterlyser innklagedes standpunkt til om salget skulle vært foretatt etter reglene i bustadoppføringslova, med tilhørende krav om tilbakeholdelse etter § 3.

Innklagede har en særlig viktig rolle ved salg av bolig som ikke er ferdigstilt, siden det er umulig for klagerne å vurdere det endelige bygget. Innklagedes henvisning til at det fremgår av besiktigelse er irrelevant siden vurderingen av eiendommen ble gjort på grunnlag av salgsprospekt og samtaler med innklagede.

Klagerne har inntrykk av at det har eksistert et samarbeid mellom utbygger/selger og innklagede. Klagerne viser til at innklagede under samtaler med klagerne har hevdet at utbygger var et seriøst firma som man gjennom tidligere prosjekter hadde svært gode erfaringer med. Disse opplysningene var vesentlige for at klagerne besluttet å kjøpe eiendommen.