Klage nr 2014160
Behandlet av Reklamasjonsnemnda den 20. mars 2015. Nemnda har bestått av:
Per Racin Fosmark, formann
Kåre Mæland, oppnevnt av Norges Eiendomsmeglerforbund og Eiendom Norge
Øyvind Næss, oppnevnt av Forbrukerrådet
Innklaget: DNB Eiendom AS Asker
Saken gjelder: Misnøye med saksbehandlingen
Saksfremstilling:
Innklagede ble engasjert av klageren for å bistå ved salget av hennes bolig. Innklagede ble valgt fordi de allerede bistod salget av en bolig klageren ønsket å kjøpe. Klageren ønsket på denne måten å samkjøre de to salgene. Klageren mener imidlertid at en rekke forhold ved salgsprosessen berettiger et bortfall av innklagedes krav om dekning av utlegg i forbindelse med salgsarbeidet.
Klageren er representert ved advokat.
Fagansvarlig hos innklagede er eiendomsmegler.
Nemnda kom til at klagen ikke fører frem.
Klageren har i hovedsak anført:
Klageren var interessert i å kjøpe en bolig via innklagede. Partene ble derfor enige om at innklagede også kunne selge klagerens bolig. Da budrunden startet kunne imidlertid ikke klageren inngi bud fordi finansieringen hennes ikke var i orden. Klageren fikk derfor ikke kjøpt denne boligen.
Klageren mener oppdragsavtalen mellom partene ikke er inngått på forsvarlig måte. Det er en vesentlig mangel ved avtaleinngåelsen at hennes mann og ikke klageren selv, som var eneeier av boligen, var til stede. Selv om klageren kunne ringe innklagede etter avtaleinngåelsen, kunne man ikke regne med at klageren visste å stille de riktige spørsmålene.
Innklagede burde videre klargjort i detalj hva som måtte ordnes før hennes egen bolig kunne selges. Innklagede burde forsikret seg om at klageren forsto hvor vanskelig det var å samkjøre de to salgene. Innklagede burde også informert grundig om behovet for mellomfinansiering, og fulgt opp at dette ble ordnet. Innklagede har heller ikke planlagt og informert klageren om innfrielsen av pengeheftelsene i klagerens leilighet som hennes mann var ansvarlig for. En grundig gjennomgang av disse ville vist at det var meget urealistisk å samkjøre salget av de to boligene.
Selv om klageren ikke fikk kjøpt leiligheten, lot hun innklagede fortsette salget av hennes egen leilighet. Misnøyen med innklagedes arbeid ble imidlertid etter kort tid så stor at hun måtte finne en ny megler.
Som følge av innklagedes håndtering av oppdraget motsetter klageren seg å betale krav fra innklagede på kr 55 135.
Innklagede har i hovedsak anført:
Etter visningen forklarte innklagede at klageren trengte et finansieringsbevis. Klageren mente imidlertid at dette ikke var nødvendig da hennes bolig hadde en høyere verdi. Innklagede forklarte da at dette uansett var nødvendig.
Finansieringsinstitusjonen ville ikke gi klageren et finansieringsbevis før boligen var solgt. Klageren ønsket derfor at innklagede skulle starte salgsprosessen. Innklagede informerte da om at boligen klageren ønsket å kjøpe, kunne bli solgt før hennes egen bolig, noe klageren forstod.
Innklagede kontrollerte så grunnboken, og oppdaget at det var begjært tvangssalg på klagerens bolig. Tvangssalget ble ved hjelp av innklagedes innsats stanset, og klageren lånte penger av en venn for å betale kravet.
Hva gjelder oppdragsinngåelsen var klagerens mann hos innklagede etter møtet med finansieringsinstitusjonen, og ba om at salgsprosessen ble startet umiddelbart. Oppdragsavtalen, markedsavtalen og fremdriftsplanen ble da gjennomgått. Han ønsket imidlertid ikke at klageren skulle være til stede, og spurte om han kunne ta med oppdragsavtalen hjem. Innklagede hadde ingen motforestillinger, men opplyste at klageren kunne ringe ved eventuelle spørsmål. Det ble samtidig presisert at innklagede ønsket et felles møte med begge to. Uansett er oppdragsavtalen signert av klageren, og innklagede kan ikke se at oppdragsavtalen på noen måte ikke er korrekt inngått.
Da det ble inngitt bud på boligen klageren ønsket å kjøpe ble også klageren informert. Klageren spurte da hva de skulle gjøre. Innklagede svarte at fristen var én time, og at klageren derfor dessverre ikke fikk solgt egen bolig før tiden var ute.
I løpet av salget av klagerens bolig har innklagede hatt flere visninger, og vært til stede der dette ble avtalt. Klageren fikk meddelt et bud stort kr 6 800 000, men avviste budet. Klageren byttet etter hvert megler og solgte senere til samme budgiver for kr 6 200 000.
Innklagede mener å ha håndtert saken på en ryddig og korrekt måte, i henhold til hva som var avtalt, god meglerskikk og for øvrig slik det kan forventes.
Reklamasjonsnemnda vil bemerke:
Saken gjelder spørsmål om bortfall av innklagedes krav på dekning av utlegg i forbindelse med salg av klagerens bolig, som følge av misnøye med innklagedes håndtering av salget.
I saksfremstillingen er partenes anførsler gjengitt i hovedsak. Nemndas medlemmer har fått alle dokumenter til gjennomgang.
Nemnda vurderer først om måten oppdragsavtalen ble inngått på gir grunnlag for å kritisere innklagede i nærværende sak.
Den som underskriver et dokument har som utgangspunkt også selv risikoen for at man forstår innholdet i det som underskrives. Det fremgår av oppdragsavtalen at klageren er oppført som oppdragsgiver. Hun har videre undertegnet alle sidene i oppdragsavtalen samt gitt en endelig signatur. Selv om klageren ikke var til stede da avtalen ble utformet, måtte hun selv anses ha en oppfordring til å kontakte innklagede dersom noe fremstod uklart for henne ved undertegnelsen. Nemnda finner etter dette ikke grunn til å kritisere innklagede hva gjelder måten oppdragsavtalen ble inngått på.
Nemnda går så over til å vurdere innklagedes håndtering av oppdraget i forbindelse med klagerens ønske om å samkjøre salget av egen bolig og kjøp av ny bolig.
Partene har forklart seg ulikt om hvorvidt innklagede har opplyst klageren om nødvendigheten av et finansieringsbevis eller ikke. Nemnda bemerker at det er den part som eventuelt skal inngi et bud, som må sørge for å kunne dokumentere at finansieringen er i orden. Det er budgiveren som bærer risikoen for å kunne oppfylle sine forpliktelser etter avtalen. En megler har derfor ikke ansvar for å opplyse aktuelle interessenter om behovet for å kunne dokumentere at boligkjøpet faktisk kan finansieres. Heftelsene i klagerens eiendom, og at det var begjært tvangssalg, kan ikke føre til noen annen vurdering.
Klagerens krav om at innklagede må frafalle sitt krav på kr 55 135 kan ikke føre frem, da dette fremgår av oppdragsavtalen.
Konklusjon:
Klageren gis ikke medhold.