Saksframstilling

Saken gjelder påstand om nedsatt meglerhonorar som følge av dårlig saksbehandling.

Faglig leder for foretaket er statsautorisert eiendomsmegler.

Klageren anfører:

Klagerne kom i kontakt med innklagede da klagerne skulle kjøpe seg eiendom. På dette tidspunkt skulle klagerne selge sin tidligere eiendom, noe de hadde tenkt til å gjøre selv, og med delvis bistand fra en advokat. Innklagede argumenterte med sin lange erfaring i markedet, og klarte tilslutt å overbevise klagerne om at han skulle selge eiendommen deres. Utover senvinteren/ våren ble innklagedes argumenter forsterket gjennom en rekke medieoppslag hvor inntrykket var at det nærmest var «ville» tilstander i eiendomsmarkedet.

Kommunikasjonen mellom klagerne og innklagede var fra første stund svært «ullen». Det var vanskelig å få konkrete råd og innklagede skapte usikkerhet både hos klagerne og hos potensielle kjøpere. Videre viste det seg snart at de «ville» tilstandene som skulle være i eiendomsmarkedet, ikke gjorde seg gjeldende for den eiendommen klagerne hadde ute for salg.

Da en kjøper endelig materialiserte seg i slutten av juni, var klagerne på oppdrag (for en innsamlingsaksjon i Thailand). Avtalen med kjøperen, som ble formidlet av innklagede, gikk ut på at kjøperen ønsket å overta møblene på eiendommen, og at detaljene rundt dette skulle avtales ved klagernes hjemkomst i slutten av juli. Kontrakten ble undertegnet og klagerne reiste til eiendommen for å enes med kjøper om spørsmålet om møblene. Da klagerne kom til eiendommen, fikk de et inntrykk av at kjøperen og klagerne hadde to ganske ulike oppfatninger om hva som var avtalt vedrørende møblene. Klagernes utgangspunkt var at de hadde et nykjøpt og tomt hus i Sandefjord som trengte alt. Kjøperne ga inntrykk av at innklagede hadde forespeilet at møbler (inne og ute) fulgte med huset, med unntak av rent personlige ting. Et stort anker som stod utenfor hytta, er et eksempel på hvor langt partene stod fra hverandre, da kjøperne trodde at dette også medfulgte. Klagerne kom til enighet med kjøper, først etter 2-3 uker. I hele denne perioden var innklagde totalt fraværende. Ikke en gang ble klagerne kontaktet av innklagede for å høre hvordan det gikk.

I tillegg endte klagerne på forsiden av Finansavisen (og lokale medier) med dette salget som overskrift, uten at klagerne på forhånd var fortalt hvordan de skulle håndtere media. Dette medførte at kjøpernes små barn ble eksponert for salgssummen, en sum som deikke hadde noen forutsetning for å forstå, bortsett fra at det dreide seg om mye penger. Salgssummen som ble presentert i media, var i tillegg feil, slik at klagerne måtte «forsvare» og korrigere hvorfor summen var mye lavere. I det hele tatt opplevde klagerne dette som svært lite gjennomtenkt og uprofesjonelt fra innklagedes side, bortsett fra at han fikk masse gratis markedsføring for seg selv.

Klagerne har flere ganger i prosessen gitt utrykk for misnøye med innklagede. Klagerne har betalt en kvart million kroner for en tjeneste de er svært misfornøyd med. Når innklagede i tillegg har rollen som oppgjørsperson og alle pengene går via han, opplever klagerne at deres makt er svært liten når innklagede avslår deres krav.

Klagerne har bedt om at honoraret halveres. Klagerne kan vanskelig se at det skal være så enkelt å tjene så store penger uten at det er mer samsvar mellom partene.

Innklagede anfører:

Klagerne kontaktet innklagede våren 2005. Innklagede hadde hatt mye hyggelig kontakt med klagerne da disse kjøpte eiendom gjennom innklagede tidligere. De vedlagte e-mailene viser at tonen mellom partene var god. Innklagede tilbakeviser derfor på det sterkeste at det var lite kontakt mellom partene. Klagerne fikk tilbakemelding etter innklagedes første befaring på eiendommen. Innklagede var svært interessert i oppdraget, da de hadde mange registrerte kjøpere til eiendommer i denne prisklassen på stedet. Dette kan bevises i ettertid da det var flere på visning og flere som la inn bud.

Klagerne fikk etter innklagedes første befaring opplyst at prisen burde ligge rundt 15 mill. Klagernes oppfatning var at prisen burde ligge mellom 15 og 20 mill. De ble imidlertid enige om å sette prisantydning på 15 mill, og deretter se hva markedet var villig til å gi.

Dette var tidlig på våren. Innklagede fikk opplyst av klagerne at det var sol på eiendommen frem til kl 20.30 midtsommers. Dette var, både for innklagede og de potensielle kjøperne, vanskelig å bedømme, da man ikke visste hvordan solforholdene var på sommeren på grunn av fjell og trær. Innklagede var av den grunn ute på flere annengangs visninger på kveldstid for å se solens utvikling. De fleste potensielle kjøperne falt fra pga de dårlige solforholdene på eiendommen på kveldstid. Dette var også årsaken til at de ønsket å prøvebo hytta før de kjøpte den.

Til Reklamasjonsnemndas opplysning hadde klagerne tidligere avslått et bud på 14 mill, til tross for innklagedes anbefaling om å selge til den prisen. De hadde også fått et bud på 13 mill, hvor budgiveren også var villig til å strekke seg lenger. Klagerne visste altså, vesentlig bedre enn innklagede, hva eiendommen var verdt, inntil de hadde fått mange tilbakemeldinger og mange hadde frafalt på visning pga. den dårlige kveldssolen. Innklagede prøvde for øvrig å fremheve eiendommens flotte kvaliteter. Når det gjelder prisspørsmålet kan innklagede legge til at det var lagt opp til hele veien at det på kontraktsmøtet på innklagedes kontor, skulle gjennomgås i detalj hva som medfulgte eiendommen og hva som ikke medfulgte. Det var klagerne som tok initiativet til å ta dette etter kontraktsmøtet, sammen med kjøperne.

Innklagede har snakket med kjøper på telefon. Han har fortalt at det bare er noen få ting klagerne ikke har tatt med seg eller skal ta med seg fra eiendommen. Klagerne skal hente resten av eiendelene, som de etter avtalen skal ha, på eiendommen straks snøen forsvinner. Kjøper bekrefter i dag at det ikke finnes noen diskusjon om møbler/ innbo med klagerne. Innklagede har ikke sagt noe mer om møbler enn hva som fremgår av brev av 17.08 pkt 1. Innklagede ber Reklamasjonsnemnda legge spesielt merke til telefonsamtalen av 03.07, der budet ble lest opp direkte for partene.

Håndtering av media: Vedlagt følger en del artikler om eiendommen, tatt ut av Finansavisen. Det er riktig at innklagede hadde en voldsom tro på hyttemarkedet våren 2005. Dette ble basert på markedet høsten 2004 (se artikkel fra DN). Innklagede forstår at klagerne ikke oppfatter det slik, ettersom eiendommen gikk til under prisantydning.Det var mange interessenter og mange på visning, men problemet var at eiendommen manglet kveldssol, og dette var et av hovedkriteriene for at potensielle kjøpere ville by så mye som 15 mill. For øvrig gikk hyttemarkedet veldig bra. Innklagede føler derfor at de har sine ord delvis i behold, selv om pressen ville ha det annerledes ved å vise til ovennevnte eiendom som stod usolgt, og ved å vise til andre eiendommer som var overpriset.

Straks eiendommen var solgt, vises det dessverre på Finn.no. Det fikk Finansavisen tak i. Som det fremgår av brev av 17.08, prøvde innklagede å beskytte kjøper/selger og den nøyaktige prisen eiendommen var solgt for. Dette resulterte i at journalisten selv antok et beløp, noe som var feil. Journalisten hadde selgers navn fra tidligere, men fikk ikke kjøpernes navn da skjøte ikke var tinglyst og ikke ble røpet av innklagede. Innklagede mener at det ikke var riktig å oppgi den eksakte prisen, hvilket innklagede forstår at selgerne ønsket hadde blitt gjort. Innklagede håper at Reklamasjonsnemnda forstår at innklagede ikke kan hindre en journalist å skrive om en sak. De fleste artikler tidligere har tross alt vært av selgende art og markedsføring, i stedet for det motsatte. Innklagede mener å huske at eiendommen ble omtalt i pressen også høsten 2004, etter at den var annonsert for 20 mill. Innklagede var redde for at pressen skulle lage et nummer ut av at prisen var satt ned fra 20 mill til 15 mill. For øvrig bekreftes det at innklagede aldri har tatt kontakt med pressen i denne sak, det var de som kontaktet innklagede.

Innklagede mener at kontakten mellom han og klagerne hele veien har vært veldig god. Innklagede ble derfor overrasket over klagernes vending i saken.

På grunnlag av hva som er nevnt, avvises klagernes krav på avslag i megleprovisjon.

Klagerens ytterligere anførsler:

Klageren opplever et avvik mellom hva det faktisk er klaget på og hva innklagede har svart på i tilsvaret. For klageren hjelper det ingenting at innklagede nok en gang fremholder at han har gjort en god nok jobb.

Klageren opplever for annen gang å ha dårlige erfaringer med innklagede. En annen eiendom klageren kjøpte, hvor innklagede var megler, var det mange feil og mangler ved. Klageren har forsøkt å få innklagede til å finne en løsning gjentatte ganger, men løsning har uteblitt. Mønsteret virker for klageren likt begge gangene de har de har vært borti innklagede; så snart salget og kontrakten er gjennomført og kjøpesummen er overført, blir det helt stille fra innklagede.

En eiendomsmegler burde tilstrebe at både kjøper og selger får valuta for pengene sine. Når en i tillegg, som innklagede, har mulighet til å avhende en av landets dyreste eiendommer med ditto honorar, skulle en tro at motivasjonen for å strekke seg ekstra var til stede. Kr 250.000 er for de fleste veldig mye penger, og da følger det naturlig et krav til å levere. Det er dette klageren reklamerer over. Størrelsen på salgssummen er for klageren irrelevant.

Reklamasjonsnemnda vil bemerke

Klagen gjelder krav om nedsatt meglerhonorar som følge av påstått dårlig saksbehandling fra innklagedes side. Som grunnlag for klagen anfører klagerne i hovedsak dårlig kommunikasjon/ rådgivning fra innklagedes side, uklarhet om hva som var avtalt med kjøper mht. tilbehør til eiendommen, og misnøye med diverse presseoppslag.

Når det gjelder klagen vedrørende tilbehør til eiendommen, synes det som om klagerne og innklagede har ulike oppfatninger om hva som er avtalt. Reklamasjonsnemnda kan ikke tillegge den ene partens anførsler større vekt enn den annens, og kan av den grunn ikke ta stilling til påstanden. Det er riktignok mulig at innklagede kunne ha bidratt til en klarere formulering av avtalen om tilbehøret, men den fremlagte dokumentasjon gir ikke Reklamasjonsnemnda grunnlag for å kritisere innklagede på dette punktet.

Når det gjelder påstanden om dårlig kommunikasjon/rådgivning fra innklagedes side, ligger dette utenfor det som Reklamasjonsnemnda kan ta stilling til. Reklamasjonsnemnda bygger sin avgjørelse kun på skriftlig saksbehandling og kan derfor ikke ta stilling til påstander som ikke lar seg dokumentere gjennom den skriftlige dokumentasjonen som fremlegges for Nemnda.

Reklamasjonsnemnda har for øvrig merket seg at enkelte av innklagedes uttalelser til pressen og til klagerne nok ikke var helt heldige. En eiendomsmegler kan imidlertid ikke forhindre at pressen omtaler salg og salgsobjekter. Det kan synes som om innklagede i denne saken ikke har gitt opplysninger til media i strid med den lovbestemte taushetsplikten eller god meglerskikk.

Reklamasjonsnemndas konklusjon

Saken avvises for så vidt gjelder tilbehøret og dårlig kommunikasjon/rådgivning.

Klageren gis ikke medhold for så vidt gjelder innklagedes uttalelser til pressen.

Oslo, den 26.05.06.