Klage nr 2016078

 

Behandlet av Reklamasjonsnemnda den 29. august 2016. Nemnda har bestått av:

 

Per Racin Fosmark, formann

Kåre Mæland, oppnevnt av Norges Eiendomsmeglerforbund og Eiendom Norge

Cecilie Asak Oftedahl, oppnevnt av Forbrukerrådet

 

Innklaget:                      Eie eiendomsmegling avd. Skøyen

In-Vest Eiendomsmegling AS

 

Saken gjelder:               Misnøye med saksbehandlingen

 

 

Saksfremstilling:

 

Klageren inngikk oppdragsavtale med innklagede for salg av en hytte. Samme dag som hytta ble solgt, ble det publisert en sak på en nettavis om hytta uten at klageren hadde samtykket til dette. Det ble også publisert en sak i papirutgaven to dager senere. Klageren hevder innklagede bevisst brukte hytta for å markedsføre seg selv og krever at meglerens vederlag faller bort.

 

Innklagede viser til pressens frie stilling, og at de ikke kunne hindre dem å komme på visningen. De anfører videre at det viktig at megleren behandler pressen på en skikkelig måte og gir korrekte opplysninger, slik at artiklene gir balansert omtale til beste for alle parter. Innklagede hevder at eiendomsmeglere nesten daglig blir markedsført gjennom avisene fordi artiklene også omtaler megleren som har solgt objektet. Innklagede anfører at eiendomsmegleren ikke opptrådte klanderverdig og dermed heller ikke i strid med god meglerskikk. De bestrider klagerens krav om bortfall av vederlaget.

 

Fagansvarlig hos innklagede er eiendomsmegler.

 

Nemnda kom til at klagen ikke førte frem.

 

Klageren har i korte trekk anført:

I april 2016 inngikk klageren oppdragsavtale med innklagede for salg av en hytte. Interessen for hytta var stor. I følge eiendomsmegleren var interessen større enn noe han hadde opplevd i området. Klageren oppfattet megleren som entusiastisk, og at han hadde tro på at klageren ville oppnå en meget god salgssum for hytta.

 

Uken før visningen var det minst seks privatvisninger. Flesteparten hadde vært i kontakt med eiendomsmegleren før visningene. Eiendomsmegleren var ikke til stede på privatvisningene, men rådet klageren til å legge ut nøkkel på et avtalt sted slik at interessenter kunne se på hytta på egenhånd. Klageren var litt skeptiske til dette og valgte derfor å være til stede under visningene.

 

Klageren gjorde hytta klar for visning som eiendomsmegleren skulle holde. De var i kontakt med megleren flere ganger på SMS med ulike spørsmål knyttet til selve visningen. Eiendomsmegleren ringte og oppdaterte klageren om hvordan visningen hadde gått. Han fortalte om masse folk og stor interesse. Det hadde også blitt lagt inn bud under visningen.

 

Noen få dager etter visningen mottok klageren en e-post fra eiendomsmegleren. Han videresendte en forespørsel fra en frilansjournalist som ønsket å lage en interiørreportasje fra hytta. Klageren takket nei til dette, både pr. e-post og i en telefonsamtale med megleren. I telefonsamtalen forklarte klageren at de ikke ønsket publisitet ved salget, og at de kun ønsket å vise frem hytta til de som kom på visning. Eiendomsmegleren virket støttende og forståelsesfull.

 

Samme dag som hytta ble solgt, publiserte en avis saken på nett. Klageren ble veldig overrasket. I saken ble megleren intervjuet, og det var bilder av hytta fra en visning. Klageren visste ingenting om at megleren hadde tatt med seg presse på visningen av hytta. Klageren sendte en SMS hvor han gjorde det klart at han burde nevnt at han hadde invitert presse med på visningen. Klageren fikk ikke svar på SMSen.

 

To dager etterpå kom det en ny sak i samme avis, men denne gangen i papirutgaven. Eiendomsmegleren var intervjuet igjen, og det var også gjort intervjuer av interessenter som var på visningen. Heller ikke denne gangen hadde eiendomsmegleren varslet klageren. Klageren opplevde disse to sakene som grove overtramp. Eiendomsmegleren ønsket åpenbart å markedsføre seg selv ved at eiendommen ble solgt for en sum som var langt over takst.

 

Klageren hevder megleren bevisst brukte salget av hytta i markedsføring av seg selv og foretaket. Det er, som kjent i mediene, kamp om megleroppdrag og klageren mistenker at megleren så dette som en gylden mulighet til litt positiv omtale om seg selv, og foretaket.

 

Klageren krever at meglerens vederlag faller bort.

 

Innklagede har i korte trekk anført:

Eiendomsmegleren er meget erfaren og blant de meglerne som i de siste 10 – 15 årene har omsatt flest ferieboliger i området. Megleren er derfor godt kjent av journalistene i dagspressen og blir ofte benyttet som kilde/samtalepartner. Han blir bedt om innspill og kommentarer når det gjelder omsetninger av denne typen eiendommer. Henvendelsene fra dagspressen skjer på kort varsel og noen ganger direkte på visninger.

 

Gjennom året får han også en rekke henvendelser fra interiørmagasiner og hyttemagasiner etc., som ønsker å publisere artikler om spesifikke objekter. Ved spørsmål om dette sendes forespørselen videre til selgeren/eieren av eiendommene.

 

Den aktuelle avisen kontaktet megleren i forbindelse med at det skulle skrives en generell artikkel om omsetning av fritidseiendom i området. I løpet av samtalen ga megleren blant annet opplysninger om et salg som hadde skjedd en uke før, samt om pågående salgsprosess for den aktuelle hytta. Eiendommen var da for lengst annonsert og alle relevante opplysninger var tilgjengelige for allmennheten. Under samtalen ble intet avtalt vedrørende oppmøte av journalist eller fotograf. Journalisten nevnte at de muligens hadde en frilansfotograf tilgjengelig som kanskje ville komme på en visning. Før visningen sendte frilansfotografen en SMS til megleren om at han ville komme. Megleren hadde ingen avtale med fotografen på forhånd. Da megleren møtte fotografen, ga han beskjed om at han ikke ønsket at det ble tatt interiørbilder. Under visningen var det mange interessenter som megleren fulgte opp. Megleren registrerte at fotografen også var inne i hytta og dermed kunne ha tatt bilder inne.

 

Etter visningen stilte fotografen noen generelle spørsmål og megleren ble senere intervjuet av journalisten pr. telefon. For å være på den sikre siden om at det ikke ble lagt ut interiørbilder, sendte megleren journalisten en e-post hvor han ga beskjed om dette.

 

Den 2. mai la journalisten ut en artikkel som spesifikt omtalte salget. Dette på bakgrunn av den voldsomme interessen for eiendommen og den høye salgssummen. Slike saker er meget attraktivt for journalistene da slike artikler leses av mange. Artikkelen i nettutgaven viste et bilde av en rød hytte og noen mennesker på vei inn i denne hytta samt et bilde av megler utenfor. Det var et intervju med megleren – delvis om hytta og delvis om generelle betraktninger om markedet. Det var ingen interiørbilder i artikkelen. I artikkelen som var i avisen var det et bilde fra hytta innvendig.

 

En annen avis la også ut en liten artikkel omtrent samtidig med avisen som innklagede hadde vært i kontakt med. Den andre avisen hadde ikke megleren vært i kontakt med, men likevel ble en sak publisert.

 

Selgerens avslag på forespørselen om en interiørreportasje ble videreformidlet til journalisten og noen slik reportasje ble aldri skrevet. Spørsmålet om publisitet ble ikke ytterliggere diskutert.

 

Etter at avisen hadde publisert artikkelen i nettutgaven, sende selgeren en SMS til megleren. Av SMSen fremgikk det at selgeren var meget fornøyd med salget og i tillegg sto det: «Hadde likevel vært ok med en heads up på opplag i […]. Og du kunne nevnt at du hadde med fotograf på visning». Megleren tok i glede imot meldingen om at de var så fornøyde med salget. De øvrige kommentarene i SMSen tok han til etterretning, men oppfattet ikke dette som en klage eller at SMSen skulle besvares.

 

All omsetning av eiendom i Norge er offentlig og er et saksområde avisene er veldig opptatt av. Avisene vet at svært mange av leserne er interessert i denne typen artikler. Derfor er det en mengde nyhetsreportasjer om omsetning av bolig- og fritidseiendommer til enhver tid i mediene.

 

Det er viktig å merke seg pressens frie stilling. Ingen kan hindre pressen i å komme på en visning av en bolig annonsert på www.FINN.no eller i andre media. Når de kommer på visning er det viktig at megleren behandler pressen på en skikkelig måte og gir korrekte opplysninger slik at artiklene gir en balansert omtale til beste for alle parter.

 

En megler kan selvfølgelig ikke hindre pressen i deres arbeid. I denne konkrete saken var megleren i kontakt med den ene avisen, men det var også en annen avis som hadde oppslag uten at megleren hadde vært i kontakt med den. Det var heller ikke megleren som inviterte pressen, og han ga uttrykkelig beskjed om at interiørbilder ikke skulle benyttes i en eventuell artikkel.

 

Når det selges eiendommer i området er naboer, og de andre beboerne opptatte av salgssummen og spør ofte meglere. Selv om det blir laget en artikkel er det fortsatt bare de nærmeste naboene og eventuelt andre beboere som vet hvilken hytte det er, og eventuelt hvem selgeren er. Slike artikler kan neppe være hverken en belastning eller overtramp.

 

Nesten daglig får meglere «markedsføring» fordi avisene også omtaler megleren som har solgt objektet. Imidlertid er det en ganske drøy påstand fra klageren at megleren har tilegnet seg markedsføringen på bekostning av klagerens privatliv. Det er mulig at megleren burde opplyst om at pressen hadde vært til stede på visningen, men utover det kunne ikke megleren gjort noe.

 

Megleren har i denne saken ikke opptrådt klanderverdig og dermed heller ikke i strid med god meglerskikk. Avisartiklene gir ikke grunnlag for nedsettelse av meglerhonoraret.

 

 

Reklamasjonsnemnda bemerker:

 

Saken gjelder påstått brudd på god meglerskikk og krav om nedsettelse av meglerens vederlag.

 

I saksfremstillingen er partenes anførsler gjengitt i hovedsak. Nemndas medlemmer har fått alle sakens dokumenter.

 

Meglers vederlag kan nedsettes eller falle bort i de tilfeller der det foreligger en «ikke ubetydelig pliktforsømmelse» fra meglers side, jf. eiendomsmeglingsloven § 7-7.

 

Nemnda bemerker at innklagede her burde informert klageren om medienes pågang vedrørende dette salget, særlig etter at klager hadde avvist en interiørreportasje. Det er imidlertid ingen “ikke ubetydelig pliktforsømmelse”, som gir grunnlag for vederlagsnedsettelse.

 

Klagen kan etter dette ikke føre frem

 

Avgjørelsen er enstemmig.

 

 

Konklusjon:

 

Klageren gis ikke medhold.