Klage nr 2017100
Behandlet av Reklamasjonsnemnda den 28. august 2017. Nemnda har bestått av:
Per Racin Fosmark, formann
Kåre Mæland, oppnevnt av Norges Eiendomsmeglerforbund og Eiendom Norge
Line Jeanette Klefstad, oppnevnt av Forbrukerrådet
Innklaget: Privatmegleren Asker
Solli & Partnere AS
Saken gjelder: Lokkepris
Saksfremstilling:
Klageren kjøpte en eiendom via innklagede. Prisantydning på eiendommen var kr 10 750 000. Klageren ga et bud stort kr 11 300 000, men selgeren aksepterte ikke budet. Megleren opplyste at klageren måtte gi bud på kr 11 500 000 for at selgeren ville være villig til å akseptere budet. Klageren ga derfor bud på kr 11 500 000, og fikk aksept fra selgeren. Klageren hevder megleren annonserte eiendommen med lokkepris og krever erstatning på
kr 200 000. Innklagede hevder det var etterfølgende omstendigheter som gjorde at selgeren ikke aksepterte klagerens bud på kr 11 300 000. Innklagede bestrider at det forelå lokkepris og erstatningskravet.
Innklagede er representert ved advokat fra sitt ansvarsforsikringsselskap.
Fagansvarlig hos innklagede er eiendomsmegler.
Nemnda kom til at klagen ikke førte frem.
Klageren har i korte trekk anført:
Klageren kjøpte en eiendom formidlet av innklagede.
Det ble avholdt to visninger hvor det var svært mange interessenter. Boligen hadde en prisantydning på kr 10 750 000.
Første dag etter andre visning ble budrunde avholdt. Klageren hadde det høyeste budet i budrunden pålydende kr 11 300 000. Megleren tok umiddelbart kontakt etter at det ikke kom inn flere bud, og informerte om at selgeren ikke ville akseptere bud under kr 11 500 000.
Dette var en situasjon klageren ikke hadde sett for seg, og som følge av at han hadde det høyeste budet i budrunden. Klageren snakket med megleren om hva som skjedde videre, og fikk til svar at eneste utvei for å få kjøpt boligen var å inngi bud på kr 11 500 000. Klageren var uerfaren med tanke på situasjonen og la derfor inn et bud på kr 11 500 000. Budet ble akseptert umiddelbart.
Dette er bruk av lokkepris. Klageren krever erstatning på kr 200 000 som følge av brudd på bransjenormen for markedsføring av boliger.
Innklagede har i korte trekk anført:
Det følger av Bransjenormen for markedsføring av bolig punkt 3.2.4 første punktum at «[p]risantydning må ikke bevisst være satt lavere enn det selger på markedsføringstidspunktet er villig til å akseptere».
På tidspunktet for markedsføringen av boligen var det ikke snakk om at selgeren ikke ville akseptere en kjøpesum på kr 10 750 000. I likhet med alle selgere ønsket selgeren imidlertid høyest mulig pris. Da er man avhengig av konkurrerende bud og flere interessenter, slik det viste seg å bli tilfelle i denne saken. Det var etterfølgende omstendigheter som gjorde at selgeren vurderte å ta en risiko ved å ikke akseptere det sist innkomne budet fra klageren, men heller avvente et eventuelt bud fra en interessent etter at denne hadde fått sett boligen.
Prisantydningen ble satt etter eiendomsmeglerens skjønn basert på øvrige eiendommer solgt i området og det konkrete objektet. Prisantydningen er også satt i samråd med selgeren.
Det var satt opp to visningsdager, hvorav den første dagen var godt besøkt. Den andre dagen var roligere. Etter siste avholdte visning rett før budgivningen, mottok megleren henvendelser fra flere interessenter som ikke hadde hatt anledning til å komme på de annonserte visningene. På dette tidspunktet var det tre involverte budgivere.
Det var spesielt to interessenter som ikke hadde fått sett eiendommen, og som hadde lastet ned salgsoppgaven, som viste interesse. Én av disse mottok også SMS-oppdateringer om bud. Interessenten tok kontakt med megleren og uttrykte at de kunne være villige til å strekke seg langt, men de ønsket å se eiendommen. Dette ble videreformidlet til selgeren. På dette tidspunktet var selgeren imidlertid på jobb, og megleren hadde ikke nøkler til eiendommen.
Da det siste budet på kr 11 300 000 forelå, ba selgeren megleren, etter å ha konferert med sin familie, om å avslå budet. Dette begrunnet i at hun heller ville ta sjansen på å vente slik at de siste interessentene kunne se på eiendommen. Megleren informerte selgeren om at hun etter hans vurdering tok en stor risiko. Det var ingen sikkerhet i at de nye interessentene ville by, og budgiveren på kr 11 300 000 kunne falle fra. Meglerens anbefaling var å akseptere budet på kr 11 300 000. Selgeren sa hun var klar over risikoen, men mente at hun uansett hadde god tid med salget.
Akseptfristen på budet på kr 11 300 000 gikk derfor etter hvert ut. Klageren tok selv kontakt med megleren ettersom budet ikke ble akseptert. Klageren stilte spørsmål om hva som skulle til for å få til en handel. Megleren kontaktet på nytt selgeren og videreformidlet spørsmålet fra klageren. Selgeren opplyste at dersom hun fikk kr 11 500 000, så ville hun ikke tørre å avvente eventuell respons fra de øvrige interessentene som ikke hadde sett boligen ennå. Klageren la inn bud på kr 11 500 000, og fikk aksept. Selgeren ga i ettertid uttrykk for at meglerens råd om å akseptere kr 11 300 000 var et dårlig råd.
Det foreligger ikke lokkepris på tidspunktet for markedsføringen. Det var etterfølgende omstendigheter på selgerens hånd som gjorde at hun ville risikere å miste budgiveren på
kr 11 300 000, og heller satse på å få en bedre salgssum. Det bestrides følgelig at megleren opptrådte i strid med god meglerskikk, og at innklagede er erstatningsansvarlig.
Reklamasjonsnemnda bemerker:
Saken gjelder påstått lokkepris og brudd på god meglerskikk, samt krav om erstatning.
I saksfremstillingen er partenes anførsler gjengitt i hovedsak. Nemndas medlemmer har fått alle sakens dokumenter.
Når det gjelder prisantydning, må den «ikke bevisst være satt lavere enn det selger på markedsføringstidspunktet er villig til å akseptere», jf. Bransjenorm for markedsføring av bolig punkt 3.2.4. I motsatt fall foreligger det lokkepris.
Reklamasjonsnemnda er ikke forelagt dokumentasjon som tilsier at selgeren av boligen ikke var villig til å godta bud på omkring kr 10 750 000 på det tidspunktet boligen ble annonsert. Da det ble budrunde, var det to interessenter som ikke hadde sett eiendommen, men som hadde vist interesse. I en slik situasjon er det ikke uvanlig at en selger gir et motbud.
Reklamasjonsnemnda vil for øvrig bemerke at det ikke er uvanlig at boliger selges for langt over prisantydning.
Reklamasjonsnemnda kan ikke se at innklagede har opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt. Nemnda finner følgelig ikke grunn til å vurdere om de øvrige vilkårene for erstatning er til stede.
Klagen fører etter dette ikke frem
Avgjørelsen er enstemmig.
Konklusjon:
Klageren gis ikke medhold.