Saksframstilling

Klageren hevder han før budrunden hadde en avtale med selger om forkjøpsrett, ved at han skulle få kjøpe eiendommen til høyeste bud, hvis han kunne klare dette.

Klager mener han er forbigått, og ikke har fått denne forkjøpsretten.

Faglig leder for foretaket er statsautorisert eiendomsmegler.

Klageren anfører:

Klageren er nevø av selgeren, og da eiendommen skulle selges, sa han seg interessert i å kjøpe huset.

Selgeren ønsket ikke å selge direkte til klageren, men ønsket å ta kontakt med megler og se an markedet. Megler skulle altså kontaktes, og gjøres oppmerksom på at klageren kunne kjøpe eiendommen for høyeste bud.

Selgeren ga uttrykk for at det ville være fint om eiendommen kunne selges innad i familien.

Klageren fikk tilsagn om lån, og finansieringen gikk i orden. Klageren tok kontakt med selgeren og informerte om dette, og at han kunne klare å by kr 1.700.000. Selgeren informerte om at innklagede hadde sagt at klageren måtte være med å by på huset, og ikke bare kunne kjøpe det. Klageren tok da kontakt med innklagede for å si at han hadde en avtale med selgeren om å kjøpe eiendommen til høyeste bud, hvis han greide dette.

Klageren fikk to minutter til å legge inn bud, men ga uttrykk for at han ikke kunne by på så kort tid, og at avtalen med selgeren var grei å få i stand. Innklagede avviste at dette gikk an, og budfristen gikk ut.

Klageren mener innklagede burde tatt hensyn til avtalen mellom selgeren og klageren (tante og nevø).

Innklagede anfører:

Innklagede er ikke blitt meddelt fra selgeren at det foreligger noen forkjøpsrett. Dette har selgeren bekreftet i ettertid. Innklagede har dermed opptrådt korrekt når de ga råd til klageren om å legge inn et skriftlig bud. Når dette ikke ble gjort, valgte selger å selge til det beste kjøpetilbudet som forelå.

Det sentrale er at når klageren kontaktet innklagede fikk han beskjed om at selger ikke bekreftet noen forkjøpsrett, og at vanlig bud var eneste veien å gå. Innklagede har aldri uttalt at det ikke går an å ha en forkjøpsrett, bare at selgeren ikke vedkjenner seg noen slik.

Innklagede har måttet forholde seg at til det er klageren som må bevise at det foreligger en forkjøpsrettsavtale, all den tid dette ikke bekreftets av selgeren.

Selgeren har bekreftet innklagedes saksfremstilling, og ser seg svært fornøyd med hvordan saken er behandlet av innklagede.

Hvilke motiver selgeren har for å ikke selge til klageren vites ikke, men det er sagt at selgeren blant annet ikke var positiv til at klageren ville bruke eiendommen som utleieobjekt.

Klagerens ytterligere anførsler:

Selgeren var fullt informert om at klageren tenkte å bo med andre på eiendommen, og nevnte ikke noe negativt om dette.

Klageren informerer også om at innklagedes aktivitetslogg ikke er fullstendig, da flere telefonsamtaler ikke er registrert.

Klager mener også det er en begrepsforvirring med «forkjøpsrett». Avtalen var at han skulle tre inn i høyeste bud hvis han klarte å skaffe lån.

Reklamasjonsnemnda vil bemerke

Klagen gjelder påstander om saksbehandlingsfeil i budrunde.

Med forkjøpsrett menes en rett til å tre inn i høyeste bud. Det er i nærværende sak ikke bevist at det foreligger en avtale om forkjøpsrett. En slik avtale må inngås mellom selgeren og den forkjøpsrettsberettigede. Forkjøpsrett må også opplyses potensielle interessenter i salgsoppgaven. Reklamasjonsnemnda kan ikke se at noen av de nevnte omstendigheter her er dokumentert fra klagerens side. Klageren kan derfor ikke med rette påberope seg forkjøpsrett. Innklagede kan ikke sies å ha opptrådt klanderverdig, verken når det gjelder den påståtte forkjøpsretten eller ved andresider av saksbehandlingen. Selgeren står for øvrig fritt til å selge til hvem han vil, og når han her har solgt til andre, kan ikke Reklamasjonsnemnda overprøve selgerens valg.

Reklamasjonsnemndas konklusjon

Klageren gis ikke medhold.

Oslo, den 21. november 2006.