Klage nr 2017166

 

Behandlet av Reklamasjonsnemnda den 9. april 2018. Nemnda har bestått av:

 

Per Racin Fosmark, formann

Ingrid Berdal, oppnevnt av Norges Eiendomsmeglerforbund og Eiendom Norge

Line Jeanette Klefstad, oppnevnt av Forbrukerrådet

 

Innklaget:                     EiendomsMegler 1 Midt-Norge AS, Molde

 

Saken gjelder:               Meglerens vederlag/honorar/utlegg

 

 

Saksfremstilling:

 

Klageren inngikk oppdragsavtale med innklagede om salg av bolig. Klageren hevder megleren opplyste at han ikke skulle belastes for visningshonorar. Klageren hevder megleren har opptrådt i strid med god meglerskikk og krever at innklagede tilbakebetaler vederlag for visninger med renter beregnet fra 22. august 2017. Innklagede bestrider at det var avtalt at klageren ikke skulle betale vederlag for visninger og viser til oppdragsavtalen.

 

Fagansvarlig hos innklagede er eiendomsmegler.

 

Nemnda kom til at klagen ikke førte frem.

 

Klageren har i korte trekk anført:  

Oppdragsavtalen ble underskrevet i et møte mellom megleren og klageren. Klageren hadde innhentet flere tilbud fra andre meglere. Klageren valgte å inngå oppdragsavtale med innklagede på grunn av konkurransedyktige betingelser. I henhold til avtalen skulle to visninger være inkludert i vederlaget. Megleren understreket i møtet at han skulle foreta alle visningene, og ikke assistenter. Det var en medvirkende årsak til at klageren valgte at han skulle forestå salget. Dette punktet fremgår ikke av oppdragsavtalen, men utgjør en forutsetning for forståelsen av det videre forløpet. Det ble også avtalt «suksesshonorar» på

kr 10 000 dersom eiendommen ble solgt innen 10 dager fra annonsering.

 

Det var relativt stor interesse for eiendommen. Megleren ønsket primært å bare annonsere med én fellesvisning. Før annonsert visning ble klageren kontaktet av megleren angående

 

 

private visninger. I telefonsamtalen angående den første private visningen, insisterte klageren på at han kunne avholde denne selv, ettersom han kjente boligen bedre enn megleren, som kun hadde vært på befaring én gang. Megleren opplyste at det var viktig at potensielle kjøpere ikke følte at de var på besøk hos selgeren, og at han uansett ikke skulle kreve vederlag for å avholde visningen. Innforstått med at megleren hadde et incitament om å selge boligen raskt, for å oppnå suksesshonorar, forstod klageren det slik at han ikke skulle betale for private visninger, og klageren aksepterte at megleren avholdt visningene. Ved alle visningene ble boligen ryddet, og familien reiste bort. Det var en påkjenning for familien.

 

Det ble avholdt totalt ni visninger, hvorav to var annonserte. De to annonserte visningene ble avholdt av megleren. De syv øvrige visningene ble avholdt av meglerassistent.

 

I oppgjørsoppstillingen er det fakturert for ni visninger a kr 1 950, totalt kr 17 550. Klageren oppdaget dette først etter kontraktsmøtet. Klageren forventet ikke å bli fakturert for visningene på grunn av at de to annonserte visningene var inkludert i oppdragsavtalen. Megleren opplyste om at de private visningene ikke skulle koste noe, og de private visningene ble avholdt av meglerassistent.

 

Når det i oppdragsavtalen er spesifisert en relativt høy pris for visninger, og de nevnte private visningene forventelig ikke har samme krav som annonserte visninger, er det uansett urimelig å fakturere fullt for disse. Selv om megleren hevder at det ikke gjøres forskjell på annonserte og private visninger er det unektelig en vesentlig forskjell. På samme måte er det altså ikke definert i kontrakten at slike private visninger utgjør fakturerbar tid utover de faste honorarer. Klageren ville ikke akseptert at innklagede skulle avholde alle privatvisningene dersom de visste at innklagede ville fakturere fullt visningshonorar.

 

Det fremstår spekulativt å insistere på uforholdsmessig mange private visninger under disse forutsetningene, og klageren mistenker at megleren har som praksis å konkurrere med andre meglere på størrelsen på vederlaget ved å utføre mange visninger.

 

Klageren hevder megleren har opptrådt i strid med god meglerskikk. Klagerens opprinnelige tilbakebetalingskrav var kr 17 550 inkludert renter beregnet fra 22. august 2017 til betaling skjer. Innklagede har i forbindelse med klagesaken i nemnda tilbakebetalt kr 3 900 som tilsvarer vederlag for to visninger.

 

Innklagede har i korte trekk anført:

Hensikten med oppdragsavtalen er at oppdragsgiver og oppdragstaker skal være enige om hva oppdragsgiver skal betale for tjenesten.

 

I denne saken har partene skriftlig avtalt at to av visningene skal være gratis, men at klageren skal betale kr 1 950 i visningshonorar pr. visning utover dette. Det ble avholdt ni visninger. De ble avholdt dels av megleren og dels av en eiendomsmeglerfullmektig. Eiendomsmegler-fullmektigen er også nevnt i oppdragsavtalen.

 

Innklagede stiller seg uforstående til klagerens påstand om at det var avtalt at privatvisninger ikke skulle koste noe. Ansvarlig megler bestrider at han har uttalt at klageren ikke skulle belastes med kostnader for privatvisninger. Hvis dette var tilfellet ville ansvarlig megler sørget for notoritet slik god meglerskikk tilsier.

 

En eiendomsmeglerfullmektig gjennomførte syv av de ni visningene. Oppdragsavtalen skiller ikke på pris for visningene dersom den som utfører visningen er eiendomsmegler, eiendomsmeglerfullmektig eller medhjelper.

 

Når visninger ikke settes inn i estimert tidsforbruk, er det fordi det ved oppdragsinngåelsen er umulig å estimere hvor mange visninger som er nødvendig for å selge eiendommen.

 

Innklagede har tilbakebetalt kr 3 900 til klageren i forbindelse med at innklagede i oppgjøret belastet klageren med to visninger som var inkludert i vederlaget. Innklagede beklager at det har tatt tid å tilbakebetale for mye belastet visningshonorar.

 

Innklagede er ikke enig i at de skal tilbakebetale kr 17 500 for visninger som ble avholdt.

 

 

Reklamasjonsnemnda bemerker:

 

Saken gjelder påstått brudd på god meglerskikk og krav om tilbakebetaling.

 

I saksfremstillingen er partenes anførsler gjengitt i hovedsak. Nemndas medlemmer har fått alle sakens dokumenter.

 

Reklamasjonsnemnda baserer sine avgjørelser på hva som kan dokumenteres skriftlig. I tilfeller der partene forklarer seg ulikt, kan Reklamasjonsnemnda normalt ikke tillegge den ene partens versjon større vekt enn motpartens. I den foreliggende saken har partene forklart seg ulikt om hvorvidt megleren opplyste at klageren ikke skulle belastes for visningshonorar. Nemnda forholder seg til det som er skriftlig avtalt.

 

Etter eiendomsmeglingsloven § 6-4 første ledd nr. 4 skal det fremgå av oppdragsavtalen hva som er avtalt om innklagedes rett til vederlag. I oppdragsavtalen under punktet «[v]ederlag og utlegg» fremgår det blant annet at:

 

«[v]isningshonorar, kr 1.950,- pr visning, 2 gratis»

 

Partene er enig om at megleren avholdt ni visninger. Da to av visningene er gratis har innklagede krav på kr 13 650. I oppgjøret fremgår det at innklagede har trukket kr 17 550 for visningshonorar. Innklagede har imidlertid innrømmet at det ble trukket for mye i oppgjøret og har tilbakebetalt kr 3 900 til klageren.

 

Nemnda har kommet til at klagen ikke kan føre frem.

 

Beslutningen er enstemmig.

 

 

Konklusjon:

 

Klageren gis ikke medhold.