Klage nr. 2019201

Behandlet av Reklamasjonsnemnda for Eiendomsmeglingstjenester 2. mars 2020.

Per Racin Fosmark, leder

Kåre Mæland, oppnevnt av Norges Eiendomsmeglerforbund og Eiendom Norge

Line Jeanette Klefstad, oppnevnt av Forbrukerrådet

Innklaget:                      Kolbotn Eiendomsmegling AS (Attentus Eiendomsmegling avd. Kolbotn)

Saken gjelder:               Misnøye med saksbehandlingen

Saksfremstilling:

I 2019 formidlet innklagede salget av boligen til klagernes stemor. I forbindelse med arveoppgjøret etter sin avdøde far hadde klagerne fått tinglyst en pantobligasjon hver på 500 000 kroner på eiendommen. Pantobligasjonene ble tinglyst som sikkerhet for en del av arveoppgjøret som skulle utsettes frem til en leilighet i Florida, som klagernes avdøde far og deres gjenlevende stemor hadde eid med en halvpart hver, senere skulle selges. Da stemorens bolig var solgt, kom ikke klagerne og stemoren til enighet om hva som skulle gjøres med pantobligasjonene. Klagerne nektet å slette pantobligasjonene med mindre 500 000 kroner ble overført til hver av dem, mens stemoren mente klagerne måtte slette pantobligasjonene, og at 1 000 000 kroner skulle deponeres på en klientkonto hos innklagede frem til leiligheten i Florida var solgt.

Klagerne anfører at megleren etter salget hadde plikt til å utbetale 500 000 kroner til hver av dem, og at megleren ved å foreslå en annen løsning opptrådte i strid med god meglerskikk. 

Innklagede bestrider at megleren har opptrådt i strid med god meglerskikk, og ser ikke hvordan megleren kunne løst saken på en annen måte. 

Fagansvarlig hos innklagede er eiendomsmegler.

Nemnda kom til at klagen førte frem.

Klageren har i korte trekk anført: 

Første gang megleren tok kontakt med klagerne, spurte han om saldo på pantobligasjonene, og hvilket kontonummer pengene skulle innbetales til. Klagerne svarte at pantobligasjonen var sikkerhet for utsatt arveoppgjør etter deres far, og oppga hvert sitt kontonummer for innbetaling. Senere endret megleren mening, og opplyste at pengene ville bli deponert på en klientkonto hos innklagede. Klagerne spurte da om det forelå lovhjemmel som ga megleren rett til å gjøre dette, og fastholdt at megleren i motsatt fall måtte innbetale 500 000 kroner til de oppgitte kontonumrene, i henhold til grunnboken.

Det endte med at pengene ble deponert på en konto hos stemoren, med klagerne som disponenter. Klagerne følte seg tvunget til å gå med på denne løsningen fordi stemoren truet med søksmål og erstatningskrav. Siden det ikke går an å ta ut penger fra kontoen uten samtykke fra begge parter, er det stemoren som har makten over pengene.

Siden det tok lang tid før pengene ble overført til stemorens konto, spurte klagerne megleren hvordan det var med renter. Megleren svarte at klagerne ikke hadde krav på renter fordi beløpet var under et halvt rettsgebyr, men viste også til en e-post den ene klageren tidligere hadde sendt til stemoren, og brukte denne som et argument for at stemoren skulle få rentegodtgjørelsen. Dette var en privat e-post mellom den ene klageren og stemoren, og siden megleren sendte kopi til fire andre som ikke hadde noe med arveoppgjøret å gjøre, brøt han sin taushetsplikt.

Klagerne føler seg overkjørt, og at de er fratatt sine rettigheter. Megleren har aldri svart på om det foreligger lovhjemmel som gir han rett til å tilbakeholde pengene, og megleren har kun sett saken fra stemorens side. Megleren skulle avklart spørsmålet om hva som skulle gjøres med pantobligasjonene før salget, og skulle ikke blandet seg inn i arveoppgjøret.

Innklagede har i korte trekk anført:

I kjennelsen fra tingretten sto det at arveoppgjøret for leiligheten i Florida skulle utsettes, og at klagerne skulle få sin del av denne arven når leiligheten senere skulle selges. Som sikkerhet for det utsatte arveoppgjøret ble det tinglyst to pantobligasjoner på 500 000 kroner i grunnboken på stemorens bolig. Siden det ikke sto i oppgjørsoppstillingen at klagerne skulle få utbetalt noe, antok megleren at saldoen på pantobligasjonene var null. Da megleren likevel tok kontakt med klagerne for å høre, forsto han at klagerne forventet utbetaling. Stemoren fastholdt imidlertid at arveoppgjøret skulle gjøres når leiligheten i Florida skulle selges, i tråd med kjennelsen fra tingretten.

Som en løsning på konflikten foreslo megleren å deponere 1 000 000 kroner på en klientkonto hos innklagede, noe bobestyreren på spørsmål fra megleren mente var tilstrekkelig. Klagerne gikk ikke med på denne løsningen, og stemoren kontaktet derfor sin advokat. Advokaten mente at dersom klagerne ikke godtok at pengene ble deponert på en konto i en felles bankforbindelse, måtte stemoren gå rettens vei for å få en avgjørelse. Dette fortalte stemoren til klagerne, uten at megleren var involvert. Løsningen advokaten skisserte er i tråd med kjennelsen fra tingretten, hvor det sto at pantobligasjonene skulle tjene som sikkerhet for det utsatte arveoppgjøret, ikke gi rett på utbetaling ved salg av stemorens bolig.

Innklagede kan ikke se at megleren kunne løst saken på en annen måte, og bestrider at det foreligger brudd på god meglerskikk.

Reklamasjonsnemnda bemerker:

Saken gjelder misnøye med saksbehandlingen.

I saksfremstillingen er partenes anførsler gjengitt i hovedsak. Nemndas medlemmer har fått alle sakens dokumenter.

Nemnda har kommet til klagen fører frem.

Utgangspunktet er klart: Da megleren fikk i oppdrag å selge klagernes stemors bolig i Norge, måtte megleren sørge for at boligen ble overlevert heftelsesfri til kjøperen. De to pantobligasjonene til fordel for klagerne måtte følgelig slettes. I henhold til bestemmelser i skifteoppgjøret skulle disse obligasjonene innfris i forbindelse med salg av boligen i Florida, senest 1. januar 2021.

Spørsmålet er følgelig om megleren kunne løst den situasjonen som oppstod på en annen måte enn det som ble gjort. Ut fra den utlodningen som tingretten foretok, synes man ikke å ha tenkt på den situasjonen at boligen i Norge ble solgt før boligen i Florida og før 1. januar 2021.

Den løsningen som ble valgt, ble inngått under press fra megleren og selgeren (stemoren). Klagerne er nå nødt til å få stemorens aksept til å få utbetalt det de har krav på i henhold til utlodningen i dødsboet.

Etter nemndas syn burde megleren her ikke blandet seg inn i arveoppgjøret, slik han i realiteten gjorde. Megleren skulle her bare sagt til oppdragsgiveren (selgeren) at pantheftelsene må slettes for at salget skal kunne gjennomføres. Hvis det forutsatte at klagerne fikk oppgjør, måtte selgeren akseptert dette hvis handelen skulle kunne gjennomføres mot heftelsesfritt skjøte. Da megleren ikke gjorde dette og bidro til å sette klagerne i en vanskelig situasjon, har megleren opptrådt i strid med god meglerskikk, jf. eiendomsmeglingsloven § 6-3.

Klagerne har også gjort gjeldende at megleren har brutt taushetsplikten ved å sende kopi av en e-post med privat innhold til personer som ikke hadde noe med arveoppgjøret. Nemnda mener at megler her ikke overholdt sin taushetsplikt, da megler ikke i forkant innhentet de nødvendige samtykker til at e-posten kunne sendes til andre, jf. eiendomsmeglingsloven
§ 3-6.

Klagerne har også tatt opp et rentespørsmål, men nemnda kan ikke se at innklagede her har gjort noen feil.

Avgjørelsen er enstemmig.

Konklusjon:

Megleren til Kolbotn Eiendomsmegling AS har opptrådt i strid med god meglerskikk og brutt sin taushetsplikt.