Klage nr. 2020066
Behandlet av Reklamasjonsnemnda for Eiendomsmeglingstjenester 24. august 2020.
Per Racin Fosmark, leder
Kåre Mæland, oppnevnt av Norges Eiendomsmeglerforbund og Eiendom Norge
Line Jeanette Klefstad, oppnevnt av Forbrukerrådet
Innklaget: DNB Eiendom AS avd. Larvik
Saken gjelder: Misnøye med saksbehandlingen. God meglerskikk
Saksfremstilling:
I 2019 inngikk partene oppdragsavtale om salg av klagerens bolig. Før boligen ble markedsført, gikk klageren i forhandlinger med noen bekjente av naboen. Det endte med at disse kjøpte boligen for 2 690 000 kroner. Klageren anfører at hun hadde gjort det klart for megleren at hun ikke ønsket å selge for under 2 700 000 kroner, og at megleren burde rådet henne til å avslå budet og heller markedsføre boligen. I tillegg anfører hun at megleren burde informert hennes daværende leietaker om hans rettigheter, men at leietageren i stedet ble overkjørt av megleren. Klageren krever 200 000 kroner i erstatning, samt at vederlaget reduseres fra 96 840 kroner til 43 040 kroner.
Innklagede bestrider klagerens krav.
Fagansvarlig hos innklagede er eiendomsmegler.
Nemnda kom til at klagen avvises.
Partenes syn på saken:
Klageren har i korte trekk anført:
Megleren kom på befaring, og han gikk raskt gjennom oppdragsavtalen. Klageren følte seg presset til å skrive under. Etter noen dager ga klageren beskjed om at hun ønsket å vente med salget, men da sa megleren at han allerede hadde bestilt kommunale opplysninger, og at det ikke gikk an å avbestille disse. Klageren følte seg bundet, og lot megleren fortsette med oppdraget selv om hun egentlig ønsket å skifte megler. Megleren foreslo en prisantydning på 2 500 000 kroner, men siden klageren hadde en tre år gammel takst fra et annet meglerforetak på 2 900 000 kroner, ønsket ikke klageren å gå under 2 700 000 kroner.
Før boligen ble lagt ut på markedet, tok en bekjent av klagerens naboer kontakt. De ønsket privatvisning, og det endte med at boligen ble solgt for 2 690 000 kroner. Klageren hadde gitt klar beskjed til megleren om at det var uaktuelt å selge for under 2 700 000 kroner, og han burde ha rådet klageren til å avslå budet og heller markedsføre boligen i markedet. I stedet sa megleren at det var en bra pris, og at klageren burde være fornøyd. Klageren var sterkt uenig siden hun tre år tidligere fikk en takst på 2 900 000 kroner, og føler at hun har tapt 200 000 kroner. Megleren skulle for øvrig ha 3,6 prosent i provisjon, noe som er mye mer enn det som er vanlig.
I tillegg var det viktig for klageren å ta hensyn til leietageren, og gi ham mulighet til å fortsette leieforholdet. I stedet ble leietageren overkjørt, og megleren informerte ikke om hans rettigheter. Megleren tillot blant annet at kjøperen la inn bud med forbehold om at leietageren skrev under på en ny leieavtale, noe som ikke er lov.
Megleren har etter dette opptrådt i strid med god meglerskikk på flere punkter. Klageren krever at innklagede betaler henne 200 000 kroner i erstatning, og at vederlaget reduseres fra 96 840 kroner til 43 040 kroner.
Innklagede har i korte trekk anført:
Innklagede erkjenner at megleren er direkte, men bestrider at han presset klageren til å inngå oppdragsavtalen. På befaringen diskuterte klageren og megleren blant annet salgspris, og klageren hadde forventninger om å selge for minst 2 700 000 kroner. Megleren mente dette var i det øvre sjiktet av det klageren kunne forvente slik markedet så ut. Noen dager senere ringte klageren og fortalte at hun ønsket å vente med salget, men siden takstmann allerede var engasjert og opplysninger fra kommunen var bestilt, foreslo megleren å fortsette. Klageren gikk med på det. Etter hvert gikk klageren i forhandlinger med noen bekjente av naboen, og det endte med at disse kjøpte boligen for 2 690 000 kroner. Megleren utarbeidet før kjøpet en salgsoppgave med de lovpålagte opplysningene. Klageren godkjente denne, og dermed også prisantydningen på 2 700 000 kroner. Megleren forklarte hva det innebar å selge utenfor markedet, noe klageren har erkjent.
Når det gjelder leietageren, ble klageren og megleren enige om at klageren skulle prate med leietageren først, og at megleren skulle ta kontakt med ham etterpå. Etter at både klageren og megleren hadde pratet med leietageren, forstod megleren det slik at alle parter ønsket at leieforholdet skulle fortsette, men det viste seg at leietageren ikke ønsket å skrive under på en ny kontrakt. Etter et møte på innklagedes kontor ble klageren og kjøperne enige om å utsette overtagelsen med tre måneder mot at leieforholdet opphørte, noe både klageren og kjøperne virket å være fornøyde med.
Megleren har opptrådt i samsvar med god meglerskikk, og erstatningskravet og kravet om vederlagsnedsettelse bestrides.
Reklamasjonsnemnda bemerker:
Saken gjelder påstått brudd på god meglerskikk og krav om erstatning.
I saksfremstillingen er partenes anførsler gjengitt i hovedsak. Nemndas medlemmer har fått alle sakens dokumenter.
Nemnda har kommet til at klagen avvises.
I denne saken står det på de fleste punkter påstand mot påstand, og saken reiser dermed bevisspørsmål som nemnda ikke kan ta stilling til under sin skriftlige behandling. Det vil her være påkrevd med muntlig forhandling og umiddelbar bevisførsel, hvor blant annet klageren og megleren kan avgi forklaring og svare på spørsmål.
Avgjørelsen er enstemmig.
Konklusjon:
Saken avvises.