Klage nr. 2021104

Behandlet av Reklamasjonsnemnda for Eiendomsmeglingstjenester 13. september 2021.

Per Racin Fosmark, leder

Knut Kopstad, oppnevnt av Den Norske Advokatforening og Eiendom Norge

Line Jeanette Klefstad, oppnevnt av Forbrukerrådet

Innklaget:                      Vikebø & Jørgensen AS (PrivatMegleren Vikebø & Jørgensen)

Saken gjelder:               Meglerens håndtering av budrunden

Saksfremstilling

I januar 2021 kjøpte klageren på forkjøpsrett en eierseksjon som innklagede formidlet. I budrunden var klageren én av to budgivere. Da klageren hadde det høyeste budet på 6 950 000 kroner, forklarte megleren at det kunne være en fordel å ta forbehold om møbler, siden det påhvilte en forkjøpsrett på leiligheten. Megleren forklarte at hun trengte mer tid for å avklare med selger hvilke møbler som eventuelt kunne medfølge, og ba klageren om å legge inn et nytt bud på samme beløp med lengre akseptfrist. Etter dette hørte han ikke noe mer fra megleren angående møblene i leiligheten. Klageren anfører at megleren ba om lengre akseptfrist på bakgrunn av en falsk begrunnelse. Den egentlige grunnen var å sikre mer tid og øke sannsynligheten for at den andre budgiveren meldte seg på i budrunden. Klageren anfører at megleren har opptrådt i strid med god meglerskikk, jf. eiendomsmeglingsloven § 6-3.

Innklagede bestrider klagerens anførsler.

Fagansvarlig hos innklagede er advokat.

Nemnda kom til at klagen ikke førte frem.

Partenes syn på saken

Klageren har i korte trekk anført: 

Budrunden fant sted 6. januar 2021. Etter klagerens mening fremstod budrunden noe uvanlig. For det første la den andre budgiveren inn et bud med svært kort akseptfrist, på ca. 10-15 minutter. Ifølge megleren var den andre budgiveren et legepar som la inn bud innimellom pasienttimene. For det andre var den ene av selgerne på jobb offshore og derfor litt vanskelig å få kontakt med.

Da klageren hadde inne et bud på 6,8 millioner kroner, ringte megleren og spurte om han kunne by høyere, da selger ikke var villig til å selge for lavere enn prisantydning. Klageren svarte at han ville vente og se om den andre budgiveren kom til å by mer, noe den andre budgiveren gjorde.

Da klageren hadde inne et bud på 6 950 000 kroner, 40 000 kroner under prisantydning, opplyste megleren at hun ikke fikk kontakt med den andre budgiveren, og at hun vurderte klageren som eneste budgiver. Megleren spurte om han var interessert i noen av møblene i boligen, noe som ikke hadde vært et tema tidligere i budrunden. Hun forklarte at dette var en bolig med forkjøpsrett, og at det ville være en fordel å ta forbehold om kjøp av møbler, for å redusere risikoen for at andre ville benytte seg av forkjøpsretten. Klageren fikk derimot ingen signaler på om budet var akseptabelt for selgerne eller ikke.

Klageren spurte hvilke møbler det eventuelt var snakk om. Det fremgikk av salgsoppgaven at klesskap som ikke var fastmontert på soverommet ikke ville medfølge kjøpet. Videre ble han informert av vikarierende megler på visning at selgerne ville ta med seg kjøleskap og hylleløsning i TV krok. Det stod i salgsoppgaven at det på to av soverommene var en seng og skrivebord kombinert i ett, som selger var villig til å selge for ca. 25 000 kroner. Det ble ikke snakket om å ta forbehold om disse møblene.

Megleren svarte at hun skulle forhøre seg med selgerne om hvilke møbler som eventuelt kunne medfølge salget, men at hun trengte mer tid for å få en avklaring på dette. Hun ba derfor klageren om å legge inn et bud på samme beløp med en lengre akseptfrist. Klageren stolte på megleren og gjorde som hun sa. Før akseptfristen for budet fikk ut, la den andre budgiveren inn et nytt bud. Budrunden fortsatte, og klageren ga sitt siste bud på 7 180 000 kroner. Etter den andre budgiveren inngav bud på 7 200 000 kroner, opplyste klageren om at han trakk seg fra budrunden. Selgerne endte med å akseptere budet til den andre budgiveren. Etter budrunden var avsluttet tok klageren boligen på forkjøpsrett, etter at megleren hadde opplyst om muligheten for dette.

Klageren hørte ikke noe mer fra megleren angående møblene etter han la inn nytt bud på
6 950 000 kroner, og heller ikke i etterkant av budrunden. Klageren er overbevist om at meglerens anmodning om å legge inn et nytt bud med lengre frist for å skaffe oversikt over hvilke møbler som kunne medfølge, var en falsk begrunnelse. Megleren gjorde dette for å sikre seg mer tid og dermed øke sannsynligheten for at den andre budgiveren meldte seg på i budrunden. Selgerne var på daværende tidspunkt i en vanskelig situasjon, da det forelå et bud på 40 000 kroner under prisantydning, samtidig som bare den ene budgiveren var tilgjengelig på telefon. I et slikt tilfelle skal det noe til for en selger å avslå et slikt bud.

Megleren har opptrådt i strid med god meglerskikk ved å be klageren om å legge inn et nytt bud med lengre akseptfrist på denne bakgrunn, jf. eiendomsmeglingsloven § 6-3.

Innklagede har i korte trekk anført:

Det var klageren og én annen budgiver som deltok i budrunden. Etter den andre budgiveren inngav det første budet på 6 750 000 kroner, la klageren inn et bud på 6 800 000 kroner. Megleren ga tilbakemelding på at budet var langt under prisantydning, og at selger ikke var villig til å akseptere dette. Etter at den andre budgiveren hadde lagt inn et nytt bud, la klageren inn et bud på 6 950 000 kroner med en akseptfrist på 59 minutter. Det gikk så forholdsvis lang tid før den andre budgiveren kom med nytt bud, og i en periode klarte ikke megleren å komme i kontakt med vedkommende. Budgiveren hadde imidlertid ikke avmeldt sin interesse for leiligheten.

Selgerne var ikke villig til å akseptere klagerens bud, og megleren undersøkte derfor om det kunne være aktuelt for klageren å legge inn et høyere bud med forbehold om at møbler skulle medfølge kjøpet. Klageren ble samtidig gjort oppmerksom på at budet på 6 950 000 kroner var under prisantydning, og at det påhvilte en forkjøpsrett på leiligheten. Megleren ba ham om å forlenge akseptfristen på budet som lå inne.

Klageren var ikke interessert i å øke budet sitt, og valgte derfor bare å forlenge akseptfristen. Den andre budgiveren la deretter inn et bud på 6 970 000 kroner, og budrunden fortsatte frem til 7 200 000 kroner. Klageren endte med å ta boligen på forkjøpsrett.

Megleren foreslo ikke en særskilt avtale om kjøp av møbler for 25 000 kroner. En slik avtale ville vært virkningsløs overfor en forkjøpsrettshaver. Derimot har dette vært et tema i etterkant av kjøpet.

En selger står fritt til å velge å akseptere eller avslå et hvilket som helst bud, uansett størrelse. Megler vil alltid søke å forhandle frem det beste bud som budgiver er villig til å gi for boligen, alternativt med medfølgende inventar ut over gjeldende standardisert tilbehørsliste.

Videre er det etter innklagedes oppfatning ikke i strid med god meglerskikk å be en budgiver forlenge akseptfristen. Klageren er på ingen måte blitt villedet når det kommer til forutsetningene for å gi bud.

Reklamasjonsnemnda bemerker:

Saken gjelder påstått brudd på god meglerskikk.

I saksfremstillingen er partenes anførsler gjengitt i hovedsak. Nemndas medlemmer har fått alle sakens dokumenter.

Nemnda har kommet til at klagen ikke fører frem.

Spørsmålet er om megleren har gitt falsk begrunnelse for hvorfor fristen på budet hans burde forlenges. Nemnda finner at det ikke er sannsynliggjort at megleren ba om fristforlengelse av andre grunner enn å sikre mer tid til å forhøre seg med selger angående hvilke møbler som kunne medfølge salget.

Nemnda bemerker at en selger står fritt til å akseptere eller avslå ethvert bud, og behøver ikke å gi noen begrunnelse for det.

Megleren har ikke opptrådt i strid med god meglerskikk, jf. eiendomsmeglingsloven § 6-3.

Avgjørelsen er enstemmig.

Konklusjon

[Klageren] gis ikke medhold.