RFE-2024-041

Behandlet av Reklamasjonsnemnda for Eiendomsmeglingstjenester 29. januar 2025, utsatt fra møtet 9. desember 2024.

Per Racin Fosmark/Jan Eivind Norheim, leder
Line Rollve Røstad, oppnevnt av Norges Eiendomsmeglerforbund og Eiendom Norge
Kristoffer Sørlie, oppnevnt av Forbrukerrådet

Klager:                          v/Advokat Sondre Thinn Bakka
Advokatfirma Olafsen AS

Innklaget:                     DNB Eiendom AS avd. Nedre Eiker

Saken gjelder:               Brudd på meglers omsorgs- og rådgivningsplikt – skatterådgivning

Sakens spørsmål og bakgrunn
Klager inngikk, 20. mai 2022, oppdragsavtale med innklagede meglerforetak i forbindelse med salget av eiendommen sin. Prisantydningen var satt til 8 600 000 kroner. Salgsoppgaven ble utarbeidet 27. juni 2022, og eiendommen ble lagt ut for salg samme dag. Dagen etter ble det budrunde, hvor høyeste bud på 10 930 000 kroner ble akseptert samme dag. Kontraktsmøte ble avholdt 5. juli 2022. Både under befaringen forut for oppdragsinngåelsen, og etter kontraktsmøte spurte klageren eiendomsmegleren om gevinsten ved salget ville være unntatt skatteplikt. Ifølge klageren ble dette besvart bekreftende både av megleren og fagansvarlige i foretaket. I 2023 i forbindelse med utfyllelsen av skattemelding for 2022 ble det innhentet veiledende uttalelse fra skatteetaten, som konkluderte med at gevinsten ved salget var skattepliktig. Senere vedtok også skatteetaten delvis skatteplikt på gevinsten. Spørsmålet i saken er om megleren har brutt sin omsorgs- og rådgivningsplikt, herunder god meglerskikk. Og videre om megler har opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt slik at innklagede foretak blir erstatningsansvarlig etter arbeidsgiveransvaret, jf. skadeserstatningsloven § 2-1.

Klageren krever erstatning tilsvarende skattekravet på 845 439 kroner med tillegg av påløpte advokatkostnader. I tillegg krever klageren vederlagsnedsettelse, oppad begrenset til det samlede meglerhonoraret.

Nemnda kom til at klagen avvises.

Fagansvarlig hos innklagede er eiendomsmegler.

Partenes syn på saken

Klageren har i hovedsak anført:
Megler opplyste at gevinsten ved salg av klagerens eiendom ville være unntatt skatteplikt, mens skatteetaten konkluderte i sin veiledende uttalelse med at salget som fant sted var skattepliktig. Skatterådgivningen fra innklagde var grov uaktsom, og eiendomsmegleren har handlet ansvarsbetingende uaktsomt og i strid med god megleskikk.

Klageren overtok eiendommen som hadde vært hennes barndomshjem i 1975. Hun har bebodd eiendommen i alle år sammen med sin ektefelle og barn. I 2022 besluttet hun å selge og i stedet flytte inn i en mindre leilighet. Klageren fikk bistand fra sin datter og hennes samboer, med å innhente tilbud fra forskjellige meglerforetak. Videre skulle de bistå i dialogen og salgsprosessen sammen med den de måtte utpeke til å påta seg megleroppdraget.

Klageren engasjerte innklagede meglerforetak til å forestå salget. I den anledning ble det stilt spørsmål ved om salget ville utløse noen form for skatt. Eiendomsmegleren opplyste at salget ikke ville være skattepliktig i og med at klager oppfylte kravene til eie- og brukstid. Etter det opplyste skal eiendomsmegleren også ha uttalt at «dette er bare et hus med en stor tomt». Klageren la derfor til grunn at dette var korrekt uten at det ble stilt ytterligere spørsmål.

Oppdragsavtale ble inngått 20. mai 2022, av oversendelses e-posten fremgikk det følgende standardiserte tekst:

«Gjør i tillegg oppmerksom på at gevinst ved salg av boligeiendom er kun skattefri når selger har eiet eiendommen og selv bebodd den i minst 12 av de siste 24 mnd. Ved salg av fritidseiendom gjelder andre regler for gevinstbeskatning. Dere oppfordres selv til å sjekke andre skattemessige konsekvenser og lese mer om gevinstbeskatning på skatteetatens sider.»

Klageren oppfylte kravene om å ha eid eiendommen og selv bebodd den i minst 12 av de siste 24 månedene og isolert sett innebærer den første setningen at en gevinst vil være skattefri. Den andre setningen om fritidsbolig er ikke aktuell. Den siste setningen er en generell oppfordring til å undersøke skattespørsmålet med Skatteetaten. En slik standardisert oppfordring til undersøkelser, er ikke tilstrekkelig til å frita megler for ansvar.

Etter at kjøpekontrakten var signert, spurte klager og hennes medhjelpere eiendomsmegler nok en gang om salget ville medføre noen skatteforpliktelser. Denne gangen ønsket megler å forhøre seg med sin overordnet og skulle komme tilbake til saken. Etter at spørsmålet hadde vært forelagt og behandlet hos meglerforetaket, tok eiendomsmegler kontakt med klageren og hennes medhjelpere. Eiendomsmegler kunne opplyse at spørsmålet hadde vært tatt opp med daglig leder, som igjen hadde forelagt spørsmålet for «teknisk avdeling» i foretaket. Konklusjonen deres var at salget var skattefritt i og med at kravene til eie- og brukstid var oppfylt. Det ble også opplyst at dette var saker som meglerforetaket hadde erfaring med og at dette således ikke var noe problem. På bakgrunn av dette slo klageren og hennes medhjelpere seg til ro med at salget var unntatt skatteplikt.

Hvorvidt det var daglig leder eller fagansvarlig klageren var i kontakt med på dette tidspunktet har ingen betydning. Poenget var at klageren fikk gjentatte bekreftelser fra megleren på at salget skulle være skattefritt. Både megleren og fagansvarlige er profesjonelle parter som klageren hadde all rimelig grunn til å stole på vurderingene til.

Megleren kontaktet klageren etter budrunden, i forbindelse med at budgiver ønsket at eiendomsselskapet hans skulle oppføres som kjøper. Heller ikke da ble klageren gjort oppmerksom på at dette ville kunne medføre skatteplikt ved salget, eller øke risikoen for det.

I 2023 i forbindelse med utfyllelsen av skattemelding for 2022 søkte klageren bistand hos en statsautorisert revisor. Som følge av dette kom det spørsmål om eiendomssalget som hadde funnet sted var helt eller delvis skattefritt eller ikke. Klager tok etter dette kontakt med advokat som igjen fremla spørsmålet for Skatteetaten. Skatteetaten utarbeidet en veiledende uttalelse den 28. juni 2023. Som det fremkommer av uttalelsen konkluderte Skatteetaten med at salget var skattepliktig og at det derfor ville være skatteplikt for gevinsten ved salget.

Klager har inngitt skattemeldingen for 2022 sammen med den veiledende uttalelsen og et notat hvor det redegjøres for at salget er unntatt skatteplikt. Saken ble innregistrert hos Skatteetaten og klageren avventet vedtak derfra på klagetidspunktet. Vedtaket ble først mottatt 15. april 2024. Skatteetaten besluttet delvis skatteplikt for salget av eiendommen. Dersom skatteetatens vedtak legges til grunn, vil klageren motta et skattekrav på 845 439 kroner. Det er ikke besluttet hvorvidt klageren vil klage på vedtaket, dermed er ikke det endelige tapet for klageren fastslått.

Endelig avgjørelsen i skattesaken er imidlertid ikke til hinder for at nemnda kan ta stilling til hvorvidt skatterådgivningen fra innklagde er i strid med god meglerskikk og ansvarsbetingende uaktsomt. Meglerforetaket erkjenner brudd på god meglerskikk som følge av at det ikke ble sikret notoritet for at det ble gitt tilstrekkelige råd om gevinstbeskatning. Meglerforetaket erkjenner imidlertid ikke brudd på god meglerskikk som følge av mangelfull og villedende rådgivning. Det er dette som er det sentrale elementet i klagen. Spørsmålet om ansvarsgrunnlaget er av den grunn omstridt. Hvilken handlemåte som ansees ansvarsbetingende vil få betydning for hvilket økonomisk tap som anses å være påført som følge av den ansvarsbetingende handlemåten.

Megleren har opptrådt ansvarsbetingende uaktsomt og i strid med god meglerskikk, jf. eiendomsmeglingsloven § 6-3. Dette ved at han ved flere anledninger og på direkte spørsmål ga klager klar beskjed om at eiendomssalget ikke vil medføre skatteplikt. På bakgrunn av lovens ordlyd må det legges til grunn at megler på eget initiativ pliktet å gi klager råd og opplysninger om at eiendomssalget kunne innebære tomtebeskatning. En slik informasjon ville fått betydning for om klageren ville gjennomført handelen og på hvilken måte. I alle tilfelle burde megleren opplyst om dette, da klager på eget initiativ ved flere anledninger fremla dette som et spørsmål. Megleren måtte derfor vite at spørsmålet var av stor betydning for klager.

I henhold til lovens forarbeider, ot.prp.nr.16 (2006-2007) kapittel 9 fremkommer at bestemmelsen om kravet til god meglerskikk er en innarbeidet rettslig standard og at bestemmelsen er en videreføring av bestemmelsen slik den lød i den tidligere eiendomsmeglingsloven § 3-1. Som følge av dette vil også tidligere forarbeider og rettspraksis stadig være relevant. På side 65 i NOU 1987:14 skriver Falkanger-utvalget om § 3-1 andre ledd at:

«…. Megleren bør som profesjonell mellommann i eiendomsomsetningen ha plikt til å gi opplysninger om faktiske og rettslige forhold som har betydning for handelen og gjennomføringen av denne. Megleren bør også i noen grad ha plikt til å fremlegge sine vurderinger av de foreliggende forhold, m.a.o. gi «råd» i snevrere betydning. Som yrkesgruppe vil meglerne (eiendomsmeglerne og advokatene) være de nærmeste til å yte rådgivning i mange spørsmål som gjelder eiendomshandel. De opplysninger og råd det er tale om, kan gjelde forhold med tilknytning til den eiendommen som skal omsettes, men også mer generelle spørsmål omkring konsesjonsordninger, dokumentavgift, grunnleggende skattespørsmål m.m., jf. uttrykket «handelen og gjennomføringen av denne». Men meglerens plikter i så måte har også sine klare grenser: Partene kan ikke forlange at megleren skal være bygningskyndig eller kunne svare på mer kompliserte skattespørsmål. Her vil meglerens plikt være begrenset til å peke på de vansker han ser eller bør se, og eventuelt henvise til andre rådgivere».

Det er denne sides oppfatning at innklagde i utgangspunktet på eget initiativ burde opplyst klager om at eiendomssalget kunne bli omfattet av tomtebestemmelsen i skatteloven. Denne opplysningen burde vært kommunisert klart og tydelig på papir eller elektronisk. Dersom innklagde mener de ikke har en slik opplysningsplikt, burde en slik plikt i alle tilfelle ha oppstått da klager spurte konkret om salget ville medføre noen skatteforpliktelser. Innklagde er et stort og anerkjent eiendomsmeglingsforetak og det må legges til grunn at de er klar over at tomter er skattepliktige. I forlengelsen av dette burde de også være kjent med at bebygde eiendommer kan bli skattepliktige, dersom de i skattemessig henseende er å betrakte som salg av tomt. Dette er i kjernen av hva en eiendomsmegler bør kunne og det er i realiteten et helt grunnleggende skattespørsmål. Slike spørsmål kan ikke ansees som «kompliserte skattespørsmål». Det må dermed være på det rene at klager burde ha en berettiget forventing til at innklagde i alle fall opplyste konkret om dette og eventuelt henviste klager videre til andre fagkyndige, dersom det ikke finnes jurister hos meglerforetaket som er i stand til å rådig på dette.

Det faktum at eiendomsmegler i en standardtekst til klager, opplyser om at salget er skattefritt dersom kravet til eie og brukstid er oppfylt, må i alle fall sees på som villedende skatterådgivning i herværende sak. I Rt-1988-7 ble eiendomsmegler dømt til å betale erstatning som følge av at vedkommende ikke hadde opplyst om at salget ville utløse gevinstbeskatning. Situasjonen var at selger ikke hadde gitt eiendomsmegler noen oppfordring til å ta opp det skattemessige aspektet ved salget og spørsmålet var således om eiendomsmegleren av eget tiltak skulle ha brakt på banen spørsmålet om skatt av gevinsten og sørg for at det ble utredet av en sakkyndig. Etter en helhetlig vurdering kom Høyesterett til at eiendomsmegleren burde ha tatt opp de skattemessige spørsmålene, da vedkommende var klar over hvilke planer selgeren hadde og at disse planen ikke ville kunne bli gjennomført som følge av skatteplikten.

Klagerens sak skiller seg imidlertid ut ved at klager har tatt kontakt med megleren for å få en tilbakemelding på de skattemessige spørsmålene og fått tilbakemelding om at salget ikke var skattepliktig. Klageren har i aktsom god tro innrettet seg etter denne rådgivningen og det var ikke grunn for klager til å undersøke dette ytterligere. Dommen i Rt-1988-7 er også referert til i Rosén og Torsteinsen (2008): Eiendomsmegling – rettslige spørsmål, kapittel 5.3.4 s.322:

«Vi antar at eiendomsmegleren under enhver omstendighet må bringe spørsmålet på banen, dersom han ser at skatt kan bli et aktuelt tema, og eventuelt be oppdragsgiver kontakte sakkyndig bistand eller tilby denne tjenesten mot særskilt betaling. Det er ikke tilrådelig å la en slik problemstilling passere i taushet.»

At eiendomsmegler plikter å gi opplysninger om faktiske og rettslige forhold fremkommer også av Etiske Regler for Norges Eiendomsmeglerforbund § 5 om rådgivning. Som nevnt er de gamle rettskildene like relevante i nyere tid og det vises blant annet til LB-2017-50694 hvor det også fremkommer at:

«Eiendomsbransjens eget klageorgan har, under henvisning til høyesterettsdommen i Rt-1988-7, bemerket at en megler må forventes å beherske de alminnelige skattereglene om bolig- og fritidsboligbeskatning, jf. RFE-2017-13 og RFE-2017-103.»

Det vises også til nemndas avgjørelse i RFE-2019-312 hvor det ble konkludert med at megler hadde opptrådt i strid med god meglerskikk og handlet erstatningsbetingende uaktsomt ved ikke å opplyse om risiko for eventuell gevinstbeskatning. Megler ble dømt til å måtte betale for klagers advokatutgifter i skattesaken.

At innklagde skal ha kunnskap om grunnleggende skattespørsmål, herunder realisasjon av tomt fremkommer også av Sønsthagen: Skatterett for eiendomsmeglere, 11. utgave kapittel 4.8. Det fremkommer på baksiden av boken at

«Boken dekker den nødvendige kunnskapen om skatterett som eiendomsmegleren må beherske for å kunne gi selger og kjøper råd og opplysninger av betydning for gjennomføringen av handelen. Ved vurdering av om eiendomsmegleren i det enkelt tilfelle har handlet i overenstemmelse med god meglerskikk, vil kunnskap i skatterett være et av de elementer som tillegges vekt».

Megler er erstatningsansvarlig for det tap klageren lider som følge av meglers villedende rådgivning. Dersom skatteetatens vedtak legges til grunn, vil skattekravet utgjøre 845 439 kroner. Skattekravet omfattes av meglerens erstatningsansvar, jf. RFE 2017-103, 2018-104.

I tillegg til erstatningskravet krever klageren også at meglerens vederlag settes ned i henhold til eiendomsmeglingsloven § 7-7. Foreligger det pliktbrudd som ikke er rent bagatellmessige, skal meglers vederlag settes ned skjønnsmessig i forhold til pliktbruddet. Det kreves ikke at oppdragsgiver kan dokumentere å ha lidt et økonomisk tap. Ifølge oppgjør oppstillingen fremgår det at meglers provisjon ble beregnet til 98 370 kroner.

Den villedende rådgivningen som klageren mottok i forbindelse med skattespørsmålet har påført klageren flere økonomiske ulemper. Dersom skattesaken ender med at salgsgevinsten anses skattepliktig, slik realiteten i vedtaket fra skatteetaten viser, ender klageren i realiteten opp med en salgssum lavere enn det meglers provisjon er beregnet ut fra. Hadde klageren mottatt tilstrekkelig rådgivning ville hun kunne innrettet seg etter det og vurdert salg til privatperson for prisantydning alternativt fradelt en tomt og solgt tomt og boligeiendommen hver for seg, eller tatt andre alternative grep.

Meglers vederlag bør settes ned til 0 kroner i vert fall ikke settes høyere enn 44 900 kroner som er meglerens minsteprovisjon i henhold til oppdragsavtalen.

Det fremkommer av vedtektene til Reklamasjonsnemnda for Eiendomsmeglingstjenester at utgifter til advokatbistand «normalt» ikke dekkes i klagesaker for nemnda. Klageren gjør imidlertid gjeldende at sakens karakter, herunder at megleren er sterkt å bebreide, må føre til at klager likevel skal kunne kreve sakskostnadene dekket. I alle tilfelle at kostnadene til advokatbistand i klagesaken her, kan bringes inn for de ordinære domstolene.

I forbindelse med utsendelsen av skatteoppgjøret for 2023, ble klageren gjort oppmerksom på at hun fremdeles stod som hjemmelshaver til et stykke av veien forbi eiendommen. Eierskapet til dette veistykke henger naturlig sammen med eiendommen og skulle således vært overdratt til kjøper av eiendommen i forbindelse med salget. Klager erkjenner at meglere ikke ble opplyst om dette ved salget, men er imidlertid av den oppfatning at dette må omfattes av meglers undersøkelsesplikt. Det bør være rutine for megler å undersøke eventuelle øvrige hjemler som selger besitter og som har en naturlig tilknytning til eiendommen som skal selges. Det fremkommer av eiendomsmeglingslovens § 6-7 annet ledd nr. 4 og nr. 5 at megler plikter å gi kjøper opplysninger om «tilliggende rettigheter» og «grunnarealer». At megler plikter å foreta undersøkelser knyttet til slike forhold er derfor klart.

Det er nedlagt følgende påstand:

1. DNB Eiendom AS avd. Nedre Eiker har ikke overholdt sin opplysningsplikt vedrørende skattereglene ved salg av bolig.
2. DNB Eiendom AS avd. Nedre Eiker må betale erstatning til [klageren] for eventuell gevinstbeskatning som følge av salget under forutsetning av at salget er skattepliktig i henhold til tomtebestemmelsen i skatteloven § 9-3 niende ledd bokstav a.
3. DNB Eiendom AS avd. Nedre Eiker må betale erstatning til [klageren] for advokatutgifter knyttet til skattesaken.
4. DNB Eiendom AS avd. Nedre Eiker må yte prisavslag til [klageren] med et beløp oppad begrenset til det samlede meglerhonoraret.
5. DNB Eiendom AS avd. Nedre Eiker er erstatningsansvarlig for advokatkostnader i herværende klagesak.

Innklagede har i hovedsak anført:

Meglerforetaket erkjenner at det foreligger brudd på «god meglerskikk».

Forut for oppdragsinngåelse var megler på befaring på eiendommen. Klager hevder at megleren på denne aktuelle befaringen skal ha opplyst at salget ikke ville være skattepliktig, da kravene til eie- og botid var oppfylt. Det er ikke riktig at megleren skal ha gitt denne uriktige opplysningen. Megleren opplyste derimot at eie- og botid kunne gi skattefritak, men at dette var et komplisert skattespørsmål som måtte tas direkte med skatteetaten.

I tråd med at megleren hadde opplyst at klager selv måtte undersøke skatteforholdene nærmere, anså han opplysningene i forbindelse med oversendelse av inngått oppdragsavtale, som tilstrekkelig.

Ved gjennomføringen av kontraktsmøte ble megleren igjen spurt om det ville tilfalle gevinstbeskatning. Han tok da spørsmålet opp på nytt med fagansvarlig, som igjen bekreftet at dette måtte klageren undersøke med skatteetaten. Det ble ikke på noe tidspunkt gitt informasjon om at salget var skattefritt.  Megleren har heller ikke gitt tilbakemelding om at han skulle ta dette opp med daglig leder. Vedkommende klageren refererer til, var heller ikke ansatt i avdelingen på dette tidspunktet.

Megleren har ikke gitt feilaktige råd om at salget ville være skattefritt. Megler har hverken gitt uriktige opplysninger eller forsømt sin opplysningsplikt. Innklagede erkjenner imidlertid at det er opptrådt i strid med eiendomsmeglingslovens § 6-3 «god meglerskikk», da det ikke er sikret notoritet for at det er gitt tilstrekkelige råd om at klager selv måtte forhøre seg med skatteetaten om eventuell gevinstbeskatning.

Selv om det gjelder et strengt ulovfestet uaktsomhetsansvar for profesjonsutøvere, er det et visst spillerom før adferd som kan kritiseres anses som erstatningsbetingende uaktsomhet, jf. Rt-1995-1350. Brudd på standarden om god meglerskikk er ikke tilstrekkelig grunnlag for ansvar overfor oppdragsgiver, da det ikke er noe krav om subjektiv skyld for å konstatere brudd på denne standarden, jf. Trygve Bergsåker, Eiendomsmegling – omsorgsplikt og god meglerskikk, 2008, side 211. Det avgjørende er en konkret vurdering.

Sett hen til at megler har formidlet til klager at salget kunne være skattepliktig, og at man selv måtte undersøke gevinstbeskatningen med skatteetaten, mener meglerforetaket at megler ikke har opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt. Det foreligger således ikke ansvarsgrunnlag.

Uansett har ikke klageren lidt noe økonomisk tap, og det er heller ikke årsakssammenheng mellom den eventuelt erstatningsbetingede uaktsomheten og det anførte økonomiske tapet.

Det er ikke dokumentert at klager kunne gjort disposisjoner som tilsa at gevinstbeskatningen bortfalt. Det ville uansett skjedd en beskatning, og følgelig foreligger det ikke et økonomisk tap. Det er ikke årsakssammenheng mellom meglers forsømmelse og det anførte økonomiske tapet. At megler ikke har sørget for notoritet omkring rådene som ble gitt muntlig har ikke foranlediget klagers skatteposisjon/det anførte tapet.

Det er ikke grunnlag for vederlagsnedsettelse etter eiendomsmeglingsloven§ 7-7. Megler har ikke utvist en «ikke ubetydelig pliktforsømmelse».

Megler har gitt riktig rådgivning i forbindelse med salget. Meglers forsømmelse omhandler sikring av notoritet. På generelt grunnlag er det viktig at megler påser notoritet. Det beror imidlertid på en konkret vurdering om megler i dette konkrete tilfellet har forsømt seg i en slik grad at det kvalifiserer til vederlagsnedsettelse. Den manglende notoriteten dreier seg om manglende dokumentasjon på at megler har gitt klager informasjon. Til tross for manglende dokumentasjon er informasjonen like fullt gitt til klageren.

I dette tilfellet har megler formidlet den nødvendige informasjonen muntlig ved flere anledninger. Megler burde gjentatt dette skriftlig overfor klager. Forsømmelsen av å gjøre det er «ikke ubetydelig» slik loven krever.

Klageren har anført at megler pliktet å undersøke om klageren var i besittelse av øvrige hjemler på bakgrunn av meglers plikt til å opplyse om eiendommens «tilliggende rettigheter» og «grunnarealer» etter eiendomsmeglingsloven § 6-7, 2 ledd nr. 4 og 5.

Dette er ikke riktig, plikten i eiendomsmeglingsloven § 6-7 er knyttet til den konkrete eiendommen som er for salg. Megler kan ha en utvidet undersøkelsesplikt omkring eventuelle øvrige hjemler oppdragsgiver måtte besitte. Det er imidlertid kun der det foreligger særlige omstendigheter som gir megler mistanke om at så kan være tilfelle. Det var ikke situasjonen ved dette salget. Megler hadde ingen foranledning til å undersøke om klageren kunne ha hjemler til tilgrensede eiendommer, og hadde heller ingen plikt til dette. Meglerforetaket kan ikke se at megler kan klandres for klagerens øvrige hjemmelsforhold ble undersøkt. Oppdragsgiver er meglers primære kilde til informasjon om eiendommen. Selger er nærmest til å selv å gi kunnskap om sine aktuelle eierforhold. Det aktuelle «veistykket» var ikke en naturlig del av eiendommen, og slik sett ikke å forvente at megler skulle foreta ytterligere undersøkelser. Det påpekes at dette er informasjon som ikke er forelagt megler. Meglerforetaket er heller ikke blitt forespurt om bistand med å rette forholdene.

Det foreligger ikke grunnlag for dekning av klagerens advokatkostnader.

Reklamasjonsnemnda bemerker:
Saken gjelder påstått brudd på meglers omsorgs- og rådgivningsplikt, herunder god meglerskikk og krav om vederlagsnedsettelse og erstatning.

I saksfremstillingen er partenes anførsler gjengitt i hovedsak. Nemndas medlemmer har fått alle sakens dokumenter.

Nemnda har kommet til at klagen avvises.

Det står påstand mot påstand om hvilken informasjon om skatt megleren ga. Saken reiser bevisspørsmål som det ikke kan tas stilling til på en forsvarlig måte under nemndas skriftlige saksbehandling. Det vil her være nødvendig at klageren, megler og eventuelle andre involverte forklarer seg muntlig og kan svare på spørsmål.

Avgjørelsen er enstemmig.

Konklusjon
Saken avvises.