Klage nr:
160/10

Avgjort:
04.04.2011

Saken gjelder:
Egenhandelsforbudet og kravet til god meglerskikk

Foretakets navn:
Notar Ålesund
Behandlet av Reklamasjonsnemnda 21. februar og 4. april 2011. Nemnda har bestått av:

Tore Bråthen, formann

Knut Kopstad, oppnevnt av Den norske Advokatforening og Eiendomsmeglerforetakenes forening

Kristin Søhagen Madsen, oppnevnt av Forbrukerrådet

Saksfremstilling:

Klagerne har solgt en bolig gjennom innklagede. Oppdragsavtale ble inngått 15. april 2008. Boligen ble solgt proforma til faren til samboeren til en ansatt hos innklagede. Tvisten gjelder hvorvidt egenhandelsforbudet er overtrådt.

Både klagerne og innklagede er bistått ved advokat. Klagerne og innklagede samt deres advokater blir i det følgende betegnet som henholdsvis ”klagerne” og ”innklagede”.

Fagansvarlig hos innklagede er advokat.

Klagerne anfører:

Klagerne inngikk oppdragsavtale om salg av bolig med innklagede våren 2008. Boligen ble taksert til kr 4 500 000. En rekke uavhengige meglere anga markedsverdien til å være mellom kr 4 500 000 og kr 5 500 000.

Boligen ble solgt 17. desember 2008 til kr 4 300 000, etter en budrunde der fire budgivere deltok og det totalt innkom syv bud. Overtakelsen ble først avtalt til utgangen av andre kvartal 2010.

Etter at boligen ble solgt, fikk klagerne beskjed om at kjøperen bare skulle være proforma eier, og at reell kjøper var hans sønn (A). Videre ble det opplyst at dette skulle skje ved en transport av kjøpekontrakten. På signeringstidspunktet fikk selgeren beskjed om at transaksjonen grunnet avgiftsmessige forhold skulle skje gjennom et in-blanco skjøte.

Bakgrunnen for transaksjonen er at A var samboer med en medarbeider hos innklagede (B). Etter innklagedes mening er det dermed tale om en planlagt og tilrettelagt omgåelse av egenhandelsforbudet, jf. eiendomsmeglingsloven § 5-3.

Klagerne opplevde dette som mistenkelig, og det oppstod umiddelbart en følelse av at salgsprosessen hadde vært uryddig fra innklagedes side. Klagerne mener at dette ble bekreftet og ytterligere styrket ved at det avtalefestede forskuddet på 10 % ble endret til i underkant av 5 %. Klagerne hevder at dette ble avtalt mellom innklagede og kjøperen, uten at klagerne ble hørt. Klagernes innsigelser ble avvist, og innklagede mente dette ikke ga grunn til bekymring. Innbetaling og sikkerhetsstillelse skjedde heller ikke på avtalt tidspunkt, og klagerne måtte flere ganger purre på innklagede.

Innklagede nektet å etterkomme anmodning om utlevering av budjournal og visningslister. Budjournalen kom etter purringer per e-post, mens visningsliste ført ble fremlagt 1. juli 2010 etter påtrykk fra advokat.

Klagerne mener at egenhandleforbudet har blitt overtrådt. Det fremgår av eiendomsmeglingsloven § 5-3 (1) at ansatte verken kan kjøpe eller selge eiendom som er formidlet gjennom foretaket. Bestemmelse gjelder tilsvarende for en ”person som bor i ekteskapslignende forhold” med den ansatte, jf. § 5-3 (2) nr. 1. Klagerne anfører at det er på det rene at det her er tale om et etablert samboerskap mellom A og B som kvalifiserer til å være et ”ekteskapslignende forhold”.

Klagerne påpeker videre at formell kjøper var faren til A. Det er imidlertid erkjent i ettertid at dette bare var en proforma transaksjon for å unngå egenhandelsforbudet. Klagerne mener derfor at det må være klart at det er A som må vurderes som reell kjøper.

Innklagede synes å argumentere at handelen er rettmessig fordi det var i klagernes interesse å motta et høyere bud. Til dette vil klagerne bemerke at forbudet om egenhandel er ufravikelig. En selgers kjennskap og eventuelle godkjennelse kan derfor ikke reparere en eventuell egenhandel.

Klagerne mener at det må konkluderes at kjøpet er i strid med forbudet om egenhandel, jf. eiendomsmeglingsloven § 5-3.

Videre anfører klagerne at innklagede har opptrådt i strid med god meglerskikk. I eiendomsmeglingsloven § 6-3 (1) fremgår det at oppdragstaker ikke må opptre på en måte som er ”egnet til å svekke tilliten til oppdragstakers integritet og uavhengighet”. Ifølge lovforarbeidene er det avgjørende om foretakets eller meglerens opptreden kan få uheldige virkninger for bransjens anseelse.

Klagerne mener at det er flere forhold ved denne saken som er lite tillitsvekkende. Mest åpenbart er forholdet som i alle tilfeller må ansees å ligge nært opp til egenhandel. Innklagedes avvisning av oppdragsgiverens begjæring om å få utlevert visningslistene mener klagerne at også er et moment. Klagerne kan ikke se at det finnes noen god grunn til ikke å respondere på henvendelsen. Videre mener klagerne at den senere fremleggelsen kun delvis reparerer dette, og at det ikke er vanskelig å forstå at klagerne fikk mistanker i en slik situasjon.

Klagerne mener at det fremstår som forunderlig at innklagede aksepterte en endring av forskudd uten klagernes samtykke. Innklagede har ingen fullmakt til å inngå en slik avtale. Klagerne kan heller ikke se at det finnes noen god grunn for å fravike det som er avtalt. Klagerne er av den oppfatning at endringen av forskuddet skjedde fordi det ”passet kjøperen bedre” og at det var dette han hadde som disponible midler. Klagerne mener at basert på tidsperioden mellom inngåelsen av kjøpsavtalen og overtakelsen, tilsier risikobetraktninger at selgeren i hvert fall ikke burde være sikret et mindre forskudd enn 10% som opprinnelig avtalt.

Klagerne har følt seg marginalisert i prosessen rundt salget av boligen, og føler at det er så mange forhold rundt handelen som tilsier at innklagede ikke i tilstrekkelig grad har ivaretatt deres interesser. Klageren mener at innklagede nærmest ensidig har vært opptatt av kjøperens interesser.

Summen av disse forholdene men klagerne er egnet til å svekke tilliten til innklagedes integritet og uavhengighet, jf. eiendomsmeglingsloven § 6-3 første ledd.

Klagerne mener derfor at innklagedes vederlag bør settes ned.

Innklagede anfører:

Det ble inngått to oppdragsavtaler med klagerne. Første gang i april 2008 og annen gang 5.desember 2008. I perioden mellom inngåelsen av de to oppdragsavtalene var det kontinuerlig dialog mellom innklagede og klagerne, særlig i forhold til den spesielle utviklingen i eiendomsmarkedet høsten 2008. Markedet fremstod som svært usikkert på denne tiden, og det var flere forhold som indikerte at det kunne oppstå et betydelig prisfall i 2009.

Med bakgrunn i blant annet markedsutviklingen høsten 2008 og et potensielt fall i 2009, samt det faktum at klagerne hadde ervervet en ny og kostbar leilighet, valgte klagerne å legge boligen til salgs medio desember 2008. Dette til tross for at innklagede under henvisning til blant annet boligens nærhet til sjøen, anbefalte dem å vente til vår- eller sommerhalvåret.

Boligen ble bredt markedsført med egen artikkel som ”Ukens Bolig” i innklagedes avis. Det ble utferdiget eksklusiv salgsoppgave og egen annonse i Dagens Næringsliv. Det ble avholdt to visninger.

Alle annonser og salgsoppgaven med tilhørende prisantydning ble godkjent av klagerne etter at de fikk anledning til å korrigere de opplysningene som fremkom. Under visningene henholdsvis 13. og 15. desember 2008 var det ca 40 besøkende innom boligen. I alt 26 av disse ble registrert som interessenter, noe som var et usedvanlig høyt antall – spesielt slik markedet var på den tiden. Budgivningen pågikk i tre dager, fra 15. – 17. desember 2008. Dette mener innklagede også må betegnes som sjeldent.

Prisantydningen på kr 4 200 000 ble tangert oppnådd allerede ved første bud, og under budrunden kom det bud opp til kr 4 220 000. Kort tid etter ble innklagede kontaktet av A. På dette tidspunktet hadde B fødselspermisjon. A ga uttrykk for interesse for eiendommen under visningen. Innklagede ga beskjed at han ikke kunne legge inn bud på denne eiendommen under henvisning til egenhandelsforbudet, jf. eiendomsmeglingsloven § 5-3.

As far tok kontakt med innklagede 17. desember 2008 for å forhøre seg om hvorvidt hans far kunne kjøpe eiendommen med blankoskjøte, for senere å overføre den til sønnen. Både far og sønn er profesjonelle aktører på boligmarkedet, og hadde følgelig kjennskap til muligheten for å foreta hjemmelsovergang ved blankoskjøte.

I mellomtiden hadde A og B vært på privat visning hos klageren. Under visningen ble flere ulike temaer diskutert, blant annet kjøp av barnegrind og annet tilleggsutstyr til huset. Det ble også diskutert hvorvidt det i realiteten var faren eller sønnen som skulle overta boligen.

Innklagede var usikker på om et proforma kjøp var i overensstemmelse med egenhandelsforbudet, men lovet likevel å presentere problemstillingen for klagerne og Kredittilsynet (i dag Finanstilsynet). Spesialrådgiver hos Kredittilsynet mente at dette fremsto som et tvilstilfelle, men at det avgjørende ville være hvorvidt selgeren var orientert om og hadde akseptert arrangementet.

Klagerne som allerede hadde kunnskap om arrangementet, ble orientert av innklagede. Klagerne var positive fordi dette kunne øke prisen de oppnådde for boligen.

Etter videre budrunde ble As fars bud stort kr 4 300 000 akseptert. Budet var kr 100 000 over takst, og ingen andre budgivere ønsket å by mer.

Den 12. januar 2009 ble det inngått kjøpekontrakt mellom klagerne og As far.

Det fremgår av kjøpekontraktens punkt 5 (1) og (2) at selgeren skulle utstede generalfullmakt og tilleggserklæring til klagerens far, herunder at han kunne overskjøte eiendommen til andre enn ham selv. Dette ble akseptert av selgerne før bud ble akseptert, og ble formalisert i forbindelse med kontraktssigneringen.

Partene avtalte samtidig at forskuddsbeløpet skulle være kr 200 000 i stedet for 10 % ettersom overtakelsen var såpass langt frem i tid. Det ble avtalt overtakelse ca 19 måneder etter kontraktssignering. Årsaken til dette var at klagerne ville bo i boligen til leiligheten de selv skulle flytte inn i var bygget ferdig.

Klagerne ga uttrykk for misnøye første gang i juni 2010 i forbindelse med overtakelsen. Prisene i eiendomsmarkedet var på dette tidspunktet på et helt annet nivå enn på kontraktstidspunktet.

Innklagede mener at salget ikke rammes av egenhandelsforbudet. Prinsipalt anføres det at salget ikke har skjedd til nærstående. Subsidiært anfører innklagede at for det tilfellet at kjøperen skal anses som nærstående, gir loven og dens forarbeider åpning for at salg under visse omstendigheter kan skje til nærstående.

Kjøperen var faren til A, samboeren til B som tidligere arbeidet hos innklagede. Medarbeideren var i fødselspermisjon. Innklagede anfører at ervervet ikke rammes av ordlyden i eiendomsmeglingsloven § 5-3. Innklagede mener at den omstendighet at ervervet var at proforma karakter ikke kan medføre at det rammes av egenhandelsforbudet. Det er uansett As far som hadde forpliktet seg overfor klagerne og som bar risikoen for å oppfylle i henhold til kontrakten.

Når det gjelder omgåelsestilfellet, er det ingen skjønnsmessig sekkebestemmelse i passusen om egenhandel.

Selgeren ble opplyst om at det forelå tvil omkring praktiseringen og forståelsen av egenhandelsforbudet. Innklagede hevder at Kredittilsynet ga uttrykk for at dette var et akseptabelt arrangement så fremt selgeren var informert og samtykket til det. Klagerne ga uttrykkelig klarsignal til å motta bud fra As far. Innklagede mener at det må tillegges avgjørende vekt at Kredittilsynet som tilsynsorgan for eiendomsmeglere ga tilsagn om at handelen kunne gjennomføres på denne måten.

Videre anfører innklagede at eiendomsmeglingsloven § 6-3 som klagerne refererte til under kravet til ”god meglerskikk” er av generell karakter, og en videreføring av det som tidligere var et krav om å utvise ”god forretningskikk”. Bestemmelsen er imidlertid presisert på ett område, og det gjelder nettopp i relasjon til uavhengighet og integritet. Innklagede mener at det i dette ligger at megler skal opptre lojalt og tillitsvekkende overfor så vel oppdragsgiver som potensielle kjøpere, og at han ikke skal la utenforliggende hensyn eller motiver være styrende for utførelsen av oppdraget.

Innklagede minner om at selgeren var informert om situasjonen og valgte å samtykke til gjennomføring av salget. Det forholdet at As far kjøpte boligen, medførte at selgeren oppnådde kr 80 000 mer for boligen, noe som neppe kan sies å korrelere med en påstand om at selgerens interesser er tilsidesatt.

Klageren har pekt på at manglende utlevering av interessentliste og endring av forskuddsbetaling var lite tillitsvekkende.

Interessentlisten ble utlevert klagerne. Årsaken til at den ikke ble utlevert umiddelbart var at forespørselen kom halvannet år etter budaksept og at slike forespørsler er relativt sjeldne.

Klagerne aksepterte at forskuddet skulle utgjøre kr 200000, jf kjøpekontrakten punkt 1. Innklagede mener at klagerne ikke har lidt eller risikert å lide tap på grunn av dette.

Innklagede mener at det ikke foreligger noen pliktforsømmelse ved utførelsen av oppdraget. Innklagede mener klagernes interesser er godt ivaretatt under oppdraget fra start til slutt. Innklagede vil påpeke at klagerne under enhver omstendighet ikke har lidt noe tap.

Innklagede ønsker videre å påpeke at det gikk mer en 1,5 år før klagerne fant grunn til å reagere. Dersom de mente innklagede ikke hadde dratt tilbørlig omsorg for deres interesser, mener innklagede det ville vært naturlig å reagere på et langt tidligere stadium.

Klagernes ytterligere anførsler:

Klagerne mener at innklagedes fremstilling av faktum delvis er uriktig.

Klageren har en meget sunn økonomi, og dette var ikke avgjørende for tidspunkt for salg. Klageren hadde ingen hast med å selge. De satt på et godt salgsobjekt med god beliggenhet. Innklagede mente at våren 2009 kunne være et godt tidspunkt å selge, men med henvisning til prisutviklingen på eneboliger hadde han ingen innvendinger til å forsøke et salg før jul for ”åteste” markedet, slik han selv uttrykte det.

I forhold til prisantydningen oppfatter klagerne det slik at nivået ensidig ble styrt av innklagede til tross for at klagerne var tydelig på at taksten var kr 4 400 000 og at prisantydningen ikke burde starte lavere enn dette. Klagerne fikk imidlertid ikke gehør for dette da innklagede mente markedet hadde gått ned og prisantydningen måtte justeres deretter. I en e-post til klagerne 30. oktober 2009 opplyste innklagede imidlertid at oppgangen for eneboliger var på 12-13 % i området. I ettertid har klagerne mistenkt at dette var en bevisst fra innklagede fordi han allerede hadde en dialog med A.

Innklagede har opplyst i tilsvaret at kjøperen og hans sønn var profesjonelle aktører i boligmarkedet. Dette er nye opplysninger for klagerne. Dette vil etter klagernes syn skjerpe innklagedes krav til å ivareta selgerens interesser, herunder krav til informasjon og aktsomhetsplikt.

Klagerne er av den oppfatning at kjøperne fremforhandlet en rabatt med innklagede da det ensidig ble avtalt en reduksjon i forskuddsbeløpet. En slik rabatt mener klagerne at kjøperen oppnådde i kraft av sin nære relasjon til innklagede, og at denne rabatten ikke ville blitt gitt dersom det var en annen kjøper. Klagerne mener dette illustrerer at deres interesser ble tilsidesatt.

A var på to visninger. Da innklagede selv ikke hadde anledning til å stille opp, foretok klagerne selv visningen. Visningen varte i ca 10 minutter, og det medfører ikke riktighet at det ble diskutert kjøp av barnegrind eller hvem som i realiteten skulle overta boligen.

Innklagedes notat vedrørende sin telefonsamtale med Kredittilsynet ble ikke fremlagt for klagerne før møtet mellom partene 1. juni 2010. Klagerne hadde derfor ikke kjennskap til den rettslige siden ved arrangementet og bakgrunnen for dette.

Videre bemerker innklagede at spesialrådgiveren for Kredittilsynet ikke kan bekrefte når telefonsamtalen fant sted. Videre har hun per telefon til innklagede opplyst om at hun ikke kjente den konkrete saken og at hun hadde uttalt til innklagede at den enkelte saken måtte vurderes konkret.

Klagerne mener at innklagedes muntlige drøfting med en ansatt i Kredittilsynet ikke kan vektlegges i det foreliggende tilfelle. Under enhver omstendighet mener klagerne at Kredittilsynet ikke kan gi dispensasjon til å fravike forbudet om egenhandel.

Det medfører heller ikke riktighet at det var selgerens forhold som alene var årsaken til at overtakelsestidspunktet ble avtalt 19 måneder frem i tid. Klagerne fikk opplyst at kjøperen ikke hadde hastverk med å selge sin leilighet. Det ble blant annet vist til at leiligheten var registrert på et aksjeselskap og at det av skattemessige årsaker ikke kunne foretas salg av leiligheten før tidligst våren 2010. Dersom det var et ønske fra kjøperen om en tidligere overtakelse enn det som ble avtalt, ville klagerne akseptert dette.

Videre mener klagerne at innklagedes lovforståelse av egenhandelsforbudet ikke er korrekt, og at dette er overtrådt.

Innklagedes ytterligere anførsler:

Innklagede mener at det ikke ble insinuert i tilsvaret at klagerne hadde en vanskelig økonomisk situasjon, og mener dette heller ikke er relevant for klagen.

Innklagede mener at det ville være naturlig at klagerne tok opp med innklagede med en gang dersom de hadde mistanke om at innklagede hadde en hemmelig dialog med kjøperen, eller eventuelt skifte eiendomsmegler. Dette skjedde ikke, noe innklagede mener må bety at klagerne hadde tiltro til innklagede.

Innklagede mener den oppnådde pris må sies å gjenspeile boligens reelle markedsverdi. Det var en lang budprosess og kjøpesummen lå godt over prisantydningen.

Innklagede anfører at forskuddsbetalingen deponeres på innklagedes klientkonto som et beløp tilhørende kjøper, som sikkerhet for hans innbetaling av resterende kjøpesum. At denne eventuelt reduseres, mener innklagede ikke innebærer noen rabatt. Innklagede mener videre at klagerne heller ikke har lidt tap eller blitt påført risiko for å lide tap i denne sammenheng.

Kredittilsynet er kontrollorgan for virksomheter som har bevilling til å drive eiendomsmegling, og en vurdering av dem var etter innklagedes oppfatning et viktig supplement til hans forståelse av loven på dette punktet.

Innklagede mener at klagesaken utelukkende synes å være motivert av klagernes misnøye med den – for klagerne – uheldige markedsutviklingen i den lange perioden mellom budaksept og overtakelse/ oppgjør.

Innklagede konstaterer at klagerne ventet i mer enn 18 måneder med å gi uttrykk for noen som helst form for misnøye. Innklagede kan ikke se bort fra det forholdet at klagerne i mer enn 1,5 år har forholdt seg passiv og dermed har fremstått som fornøyd med den innstats innklagede gjorde.

Innklagede fastholder sin påstand nedlagt i tilsvaret.

Sekretariatet har bedt om kort redegjørelse for avtalen om lavere forskuddsbetaling:

Innklagede har anført:

Innklagede fastholder at det var avtalt et lavere forskudd mellom partene, noe som ble reflektert i kjøpekontrakten.

Kjøperen tok opp dette spørsmålet forut for sitt bud. Spørsmålet ble diskutert med kjøper (mener klageren?), som aksepterte at forskuddet skulle være kr 200 000.

Det er riktig at klageren, i tiden mellom budaksept og kontraktsinngåelse, ønsket å endre på dette, enten ved at det likevel skulle betales forskudd tilsvarende ti prosent av kjøpesummen eller ved at det ble stilt bankgaranti.

Kjøperen ønsket verken å betale forskudd utover avtalte kr 200 000 eller stille bankgaranti, dels grunnet at overtakelsen var 18 måneder frem i tid og dels grunnet kostnadene ved å stille bankgaranti.

Klageren har anført:

Basert på utarbeidet salgsoppgave og budskjema er klageren av den oppfatning at forskuddet skulle være 10 prosent av kjøpesummen.

Klageren har verken i forkant eller etterkant av budet akseptert at forskuddet skulle reduseres.

Så vidt klagerne kan huske, ble de dagen etter aksept av bud kontaktet av innklagede som meddelte at han hadde gjort en avtale med kjøperen om et forskudd på kr 200 000. Begrunnelsen for reduksjonen var at kjøperen ikke hadde midler utover de kr 200 000 som kunne frigis til dette formålet. Videre opplyste innklagede at kjøperen heller ikke ønsket å binde så mye kapital før overtakelse. Innklagede forsøkte å berolige klageren ved å vise til at dette ikke var noen risiko, da kjøpers økonomiske situasjon var meget solid med formue plassert i flere eiendommer.

Reklamasjonsnemnda vil bemerke:

Saken gjelder påstand om egenhandel og brudd på kravet til god meglerskikk.

Klagerne har krevd en nedsettelse av innklagedes vederlag. Som grunnlaget for kravet anføres at oppdraget ikke er utført i henhold til kravet til god meglerskikk blant annet fordi egenhandelsforbudet er overtrådt og innklagede endret avtalevilkåret om forskuddets størrelse uten klagernes samtykke.

Reklamasjonsnemnda kan ikke se at klagernes eventuelle krav er bortfalt grunnet passivitet.

Oppdraget ble inngått 15. april 2008 og fornyet 5. desember 2008.

Salget til A’s far er ikke omfattet av ordlyden i eiendomsmeglingsloven § 5-3. Slik loven er utformet med en detaljert angivelse av hvem som er omfattet av egenhandelsforbudet, er det etter Reklamasjonsnemndas oppfatning neppe grunnlag for en utvidende tolkning på grunnlag av omgåelsesbetraktninger. Skal de positivt angitte persongrupper suppleres med andre persongrupper, må dette være en lovgiveroppgave. Uansett kan innklagede ikke kritiseres ettersom han har forsøkt å få en avklaring gjennom kontakten med Kredittilsynet (Finanstilsynet) den 17. desember 2008.

Kjøpekontrakt ble signert 12. januar 2009. I kjøpekontrakten punkt 1 er det avtalt et forskudd stort kr 200 000. I salgsoppgaven står det at dersom annet ikke er avtalt, skal 10 prosent av kjøpesummen betales ved kontraktens underskrift, og renter av beløpet skal tilfalle selgeren. Det er ikke tatt forbehold i budskjemaet om at salgsoppgaven skal fravikes når det gjelder forskuddet. Reklamasjonsnemnda vil bemerke at det fremstår som uklart om og når det var avtalt at forskuddet skulle være på mindre enn 10 prosent av kjøpesummen og at rentene skulle tilfalle kjøperen. Her har partene forklart seg ulikt. Kjøpekontrakten må imidlertid anses som en avtale om at forskuddet skulle være på kr 200000. Det finnes et budskjema som dokumenterer hva kjøperens bud var. I budet var det satt en lang overtakelsestid, men det inneholder ikke noe forbehold om lavere forskudd. Innklagede må kritiseres for at det her ikke er mer dokumentasjon. Et slikt forbehold burde vært bekreftet i akseptbrev, eventuelt fremgått på annen måte.

Ut fra de fremlagte opplysninger synes det ikke som om innklagede har ivaretatt selgernes (klagernes) interesse på en tilfredsstillende måte. Innklagede har dermed opptrådt i strid med god meglerskikk på dette punktet.

Eiendomsmeglingsloven § 7-7 gjelder pliktforsømmelser ved utførelsen av oppdraget. En forespørsel om en interessentliste etter at oppdraget er fullført kan etter Reklamasjonsnemndas syn ikke ha betydning for meglers krav på vederlag. Det foreligger heller ingen alminnelig plikt til å utlevere en interessentliste.

Samtidig med kontraktsmøtet ga klagerne ved en egen erklæring sitt samtykke til at innklagede kunne dekke sitt krav på vederlag og utlegg av første betaling i sluttoppgjøret. Det ble ikke fremsatt noe krav om nedsettelse av meglers vederlag. Klagerne var på dette tidspunktet kjent med problemstillingen knyttet til egenhandel og det avtalte forskuddet med kjøperen.

Reklamasjonsnemnda ser at salgsoppgaven slår fast at renter av forskuddsbeløpet skal godskrives selger. Dette er ikke dokumentert endret ved senere avtale. Innklagede har påstått at forskuddets størrelse ikke har noen økonomisk betydning for klageren. Reklamasjonsnemnda er ikke enig i dette.

Innklagede har forsømt sine plikter på en måte som gir grunnlag for et prisavslag i henhold til eiendomsmeglingsloven § 7-7. Reklamasjonsnemnda finner at prisavslaget passende bør være kr 15 000.

Konklusjon:

Innklagede må sette ned sitt vederlag i henhold til bemerkningene ovenfor.