Klage nr:
003/11

Avgjort:
04.04.2011

Saken gjelder:
Misnøye med saksbehandlingen

Foretakets navn:
Eiendomsfokus A/S
Behandlet av Reklamasjonsnemnda 4. april 2011. Nemnda har bestått av:

Tore Bråthen, formann

Kåre Mæland, oppnevnt av Norges Eiendomsmeglerforbund og Eiendomsmeglerforetakenes forening

Kristin Søhagen Madsen, oppnevnt av Forbrukerrådet

Saksfremstilling:

Klageren representerte sin mor ved salg av hennes eiendom.

Oppdragsavtale ble undertegnet 25. april 2010. Kjøpekontrakt ble undertegnet 28. mai 2010 med avtalt overtakelse 15. juni 2010. Klageren er misfornøyd med innklagedes saksbehandling.

Klageren anfører:

Klageren anfører at hun har tatt svært mange telefoner om ting som har vært uoppklart og til diverse kontorer. Hun vil derfor gjerne ha betalt for dette.

Huset ble første gang annonsert 4. mai 2010. Da eiendommen ikke var lagt ut på nettet, etterlyste klageren dette den 6. mai. Nettannonsering kom da inn i løpet av ettermiddagen/kvelden.

Visningen var 11. mai og da var det ikke satt opp plakat på huset. Klageren var ikke klar over at dette manglet før senere, og da etterlyste hun den. Innklagede sa da at det ikke var nødvendig, men skulle likevel sette den opp siden klageren ønsket det. Da huset var solgt, ble klageren bedt av innklagede om å ta ned plakaten selv.

Budrunden var 21. mai og klageren godkjente da et bud. Hun fikk beskjed om at kontrakt skulle underskrives i slutten av uken etter, og at hun skulle få et brev om det, men fikk aldri brevet. Hun gikk derfor innom 27. mai for å få kopi av brevet, men det viste seg da at innklagede ikke hadde skrevet noe brev. Han ringte da til kjøperen for å bli enig om klokkeslett neste dag. Brevet ble så skrevet og klageren fikk det med seg. Dette burde ifølge klageren vært skrevet i god tid før møtet, slik at partene hadde fått det i tide. Dette tok en del tid, så klageren rakk ikke bussen hun skulle ta.

Vedrørende sletting av forkjøpsrett, måtte klageren først sende papiret til Stiftelsestilsynet i Førde på grunn av manglende underskrifter (to personer som var umulig å finne). Papirene ble liggende der veldig lenge, og det ble purret flere ganger. Papirene lå fortsatt der da kontrakten ble undertegnet.

Det ble snakket om slettingen på møtet, og klageren informerte om dette og at hun ikke visste hvor lang tid det ville ta. Innklagede sa da ingen ting om at pengene ville bli holdt tilbake inntil slettingen var utført.

Kjøperne skulle overta 15. juni og da skulle partene ha et nytt møte. Klageren hørte ingen ting om klokkeslett, så dagen før ringte hun og var også innom innklagede. Han fikk da ikke tak i kjøperne på telefonen, så han sendte e-post. Klageren fikk da beskjed om klokkeslettet senere samme dag.

Kjøperne hadde ikke fått beskjed om at de skulle møtes ved eiendommen, så de møtte på innklagedes kontor, der det var stengt. De ringte innklagede og fikk da beskjed om å komme til eiendommen.

Klageren var innom innklagedes kontor en eller to dager etter dette for å spørre om alle papirer var sendt videre, og det fikk hun da bekreftet.

Etter ca 14 dager etterlyste klageren pengene som fremdeles ikke var kommet inn på morens konto. Innklagede ringte da til oppgjørsselskapet og det viste seg at papirene ikke var sendt til tinglysing. De lå der i påvente av sletting av forkjøpsretten. Oppgjørsselskapet sa at de ikke kunne tinglyse dette før forkjøpsretten var slettet. Klageren visste at dette ikke stemte og sa fra om det, det burde også oppgjørsselskapet ha visst. Dersom regelen hos innklagede er slik at heftelser må være slettet før tinglysing, burde dette vært nevnt før kontrakten ble undertegnet. Det endte med at Førde ikke ville behandle saken. Klageren ringte Statens kartverk og de lovet å behandle saken likevel.

Etter at papirene kom tilbake fra Statens kartverk, ba klageren kontordamen varsle oppgjørsselskapet slik at alt ble sendt til tinglysing, da innklagedes saksbehandler hadde ferie. Ifølge kontrakten var det innklagede som skulle sende papirene til Statens kartverk for å ordne med sletting. Klageren måtte selv ordne med dette og sende inn alle skjemaer angående frafallelse, og skrive brev med forklaring av saken. Innklagede skulle skrevet brevet, for han hadde fått dette forklart. Klageren måtte ringe Statens kartverk mange ganger i forbindelse med dette.

Klageren synes slike brev er veldig vanskelig å skrive og måtte derfor til slutt be om konsulenthjelp. Hun har ikke tilgang til verken data eller internett. Hun har brukt masse tid og krefter på dette. Klageren synes derfor at hun skulle fått betalt for alt det hun selv har gjort, det har tatt mange timer og dager. Hun valgte megler for å slippe alt arbeidet.

Klageren ville ha snakket med innklagede før oppgjøret kom for å prøve å få avslag, men han hadde da ferie. Kontordamen ville ikke formidle klagerens muntlige klage. Hun sa at klageren måtte ringe ham, men klageren ville ikke forstyrre i ferien.

Den 16. juli fikk klageren beskjed om at hun måtte komme med pass eller bankkort for moren, da pengene ellers ikke kunne overføres. Dette burde det vært sagt fra om på kontraktsmøtet. Innklagede fikk kopi av klagerens pass, men nevnte ingen ting om morens pass. Klageren hadde fullmakt fra moren. Klageren måtte selv ordne med deling av kommunale avgifter mellom moren og kjøperen. Det var et skjema for dette, men innklagede ba om at partene ordnet dette selv.

Pengene kom ikke inn på konto før 23. juli, så det ble mye ekstra rente for moren som hadde stort lån. Hun fikk renter på salgssummen, men det er ikke nok til å dekke ekstra renteutgifter.

Klageren krever dekket telefonutgifter kr 300, konsulenthjelp 7 timer a kr 600, kr 4 200, til sammen kr 4 500 som hun gjerne vil ha refundert.

Innklagede anfører:

I henhold til pantattesten hvilte det forkjøpsrett på eiendommen til selgerens familie. Dette fremgår også av salgsoppgaven. Klageren fikk fullmakt til å signere oppdragsavtalen. Ettersom klageren kjente sin egen familie og også hadde forsøkt å selge eiendommen noen år tidligere gjennom et annet meglerforetak, skulle hun selv sørge for å få innhentet nødvendig dokumentasjon for frafallelse av forkjøpsretten. Klageren mente ifølge innklagede at dette var en kurant sak.

Eiendommen ble annonsert på vanlig måte første gang 4. mai 2010 med felles visning. I tillegg hadde innklagede flere individuelle visninger som han var til stede på. Prisantydningen var satt noe i overkant av hva markedet var villig til å respondere på, noe innklagede også ga uttrykk for overfor selgeren.

Imidlertid fikk innklagede den 19. mai 2010 inn et bud på kr 2 750 000 med forbehold om salg av egen bolig. Innklagede kontaktet interessentene for å informere om budet og fikk den påfølgende dag inn et nytt bud på kr 2 800 000. Den 21. mai var høyeste bud på kr 3 100 000. Innklagede var i kontakt med bankene for å få bekreftet finansiering. Da selgeren ikke aksepterte det høyeste budet, fikk innklagede budgiveren til å forhøye sitt eget bud til
kr 3 250 000 + omk. Dette ble akseptert. Selgeren ble informert hele tiden om bevegelsene i budrunden og kjøpekontrakt ble signert 28. mai 2010. Overtakelse fant sted i boligen 14. juni 2010. Innklagede var selv til stede og fikk lest av strømmåler, ringt til e-verket og signert overtakelsesprotokoll.

I løpet av salgsprosessen var klageren til stadighet innom kontoret og lånte bl.a. kopimaskin i forbindelse med erklæring fra forkjøpsrettshaverne.

Imidlertid oppsto det komplikasjoner da det viste seg at to av klagerens fettere var forsvunnet og ikke lot seg oppspore. Innklagede måtte derfor innkalle kjøperne til et nytt møte noen dager etter kontraktssignering for å informere om forholdet. Klagerne var også til stede på møtet og hun bekreftet at hun arbeidet med saken. Innklagede forsikret kjøperne om at oppgjør ikke ville finne sted før forkjøpsretten var slettet. Dette var også opplyst klageren tidligere.

Etter en tid og mye ”om og men” fikk innklagede beskjed fra klageren om at det hadde løst seg og at hun hadde tatt kontakt med Statens kartverk for sletting av servitutten. Avtalen var at innklagede skulle besørge dette og at hun skulle fremskaffe nødvendig dokumentasjon. Hun hadde imidlertid sendt begjæring om sletting uten å informere innklagede og helt på eget initiativ. Innklagede er vant til å slette servitutter og det hadde vært en smal sak å ordne dette, og innklagede kan på ingen måte forstå at det skulle være nødvendig å innhente konsulenthjelp. Det var heller ikke noe tema fra klagerens side.

Innklagede ble forevist kvittering på porto for den korrespondansen klageren hadde hatt, og betalt selvsagt denne uten at det forelå noen avtale om det. Dette var etter overtakelsen og det ble aldri nevnt noe om refusjon på telefonutgifter eller at klageren hadde hatt konsulenthjelp.

Innklagede fikk ingen indikasjoner på misnøye på salget eller forhold rundt dette, og ble derfor svært overrasket over utspillet. Innklagede stiller seg uforstående til dette, samt en del av påstandene i klagerens brev. Så vel innklagedes saksbehandler som ferievikar, opplevde klageren som svært geskjeftig og intens.

På bakgrunn av ovennevnte kan innklagede ikke se at det er noe grunnlag for klagerens krav. Det er beklagelig at klagerne oppfatter forholdene som beskrevet, noe innklagede er sterkt uenig i. I og med at klageren etter salget kom med kvittering for porto, er han også overrasket over at det lenge etter dette skulle dukke opp flere krav. Spesielt om forhold som etter avtalen skulle utføres av innklagede, men som han ikke fikk anledning til da hun uten å informere om dette gjorde det selv. Når det gjelder telefonutgifter, må dette stort sett vært relatert til problemene med innhenting av erklæringer i forbindelse med frafallelse av forkjøpsrett. Dette var del av arbeidet klageren etter avtalen selv skulle besørge. Selve prosessen med å slette servitutter består stort sett i å sende en begjæring vedlagt erklæringer og innklagede kan ikke se nødvendigheten av å leie inn konsulenthjelp. Det hadde vært en enkel sak for innklagede å ordne dette i henhold til avtalen dersom han hadde fått mulighet.

Innklagede nevner også at han kun hadde noen få dager ferie og var i nærmiljøet. Han var også å treffe på telefonen hele tiden.

Innklagede er imidlertid villig til å dekke klagerens utgifter. Dette er ikke et uttrykk for at han erkjenner at klageren er berettiget til dette, men innklagede holder til i en liten by og han er opptatt av ryddighet i alle forhold. Han forutsetter at han får dokumentasjon for klagerens utlegg i form av kvitteringer som bilag.

Selv om innklagede betaler til klageren, ønsker han at saken tas opp i Reklamasjonsnemnda for å belyse forholdet.

Reklamasjonsnemnda vil bemerke:

Saken gjelder misnøye med saksbehandlingen.

Når det gjelder klagerens anførsler om at hun måtte ta ned visningsplakaten selv, kan Nemnda ikke se at dette er i strid med god meglerskikk.

Klageren har videre anført at hun måtte arbeide med sletting av forkjøpsretten og at hun på grunn av at to personer ikke lot seg oppspore måtte ta kontakt med både Stiftelsestilsynet og Statens kartkverk. Etter Reklamasjonsnemndas syn var dette avtalt i oppdragsavtalen, idet hun skulle fremskaffe erklæringer fra de forkjøpsberettigede, mens innklagede skulle besørge slettelse av heftelsen. At klageren også utførte denne delen av arbeidet, kan ikke innklagede lastes for.

Klageren har også anført at hun måtte fordele de kommunale avgiftene mellom kjøperen og mor. Dette er avtalt i kjøpekontrakten.

Etter Reklamasjonsnemndas syn har innklagede i denne saken forsømt seg på følgende punkter:

– Manglende annonsering på finn.no og manglende plakat på huset

– akseptbrev ble først sendt ut etter klagerens påtrykk

– manglende informasjon om mulig forsinkelse av tinglysing, samt oppgjør på grunn av forkjøpsretten

– tidspunkt for overtakelsesforretningen synes ikke avtalt i kontrakt eller per brev

– manglende informasjon om at innklagede måtte fremvise legitimasjon for mor

Ingen av disse punktene er spesielt grove forsømmelser. Summen av forsømmelser er imidlertid så vidt stor at Reklamasjonsnemnda har kommet til at innklagede har opptrådt i strid med god meglerskikk og må frafalle sitt krav på deler av vederlaget. jfr. eiendomsmeglingsloven § 7-7.

Innklagedes vederlag bør nedsettes med kr 4 500. Det er da tatt høyde for klagerens medgåtte tid og utlegg.

Konklusjon:

Innklagede har opptrådt i strid med god meglerskikk og må nedsette sitt vederlag med
kr 4 500.